Sommerens forestillingen med Munch-tekster tonsatt av Lars Lillo-Stenberg og Ellen S. Bødtker, er nå blitt plate. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Et skrik fra popmusikken

Idet du trodde du var lei Munch-året: Her kommer Lars Lillo-Stenberg med friskt blikk på Munchs tekster.

POP

Lars Lillo-Stenberg

«Synger Munchs Hjerteblod»

Warner

 

At «Hjernen er alene» er norsk pops versjon av «Skrik», er allerede fastslått. Mer overraskende er det å oppdage at noe Edvard Munch selv skrev, høres ut som en deLillos-låt. «Hva er egentlig stort? Hva er egentlig smått? Når hele universet tar bolig i min kropp?» synger Lars Lillo-Stenberg, på denne plata i sangen «Milliarder av kloder».

Edvard Munch etterlot seg enorme mengder skrift: Dagboksopptegnelser, dikt, kunstnotater, skjønnlitterære forsøk. Mye av det er nå gjort tilgjengelig digitalt på emunch.no. Her kan man lete opp originaltekstene og se hvordan Lars Lillo har omarbeidet tekstmaterialet til å passe sitt eget uttrykk. Så kan man diskutere om han tar seg for store friheter, jeg mener Lars Lillo Stenberg ivaretar essensen i Munchs tekster. «Jeg må male det jeg så», som Munch skrev i en av sine sentrale teser, og det er det Lars Lillo gjør: Han synger det han hørte hos Munch, som popmusikk. Det er modig gjort, og det føles riktig.

Stoffet på denne plata er hentet fra en forestilling Lars Lillo-Stenberg gjorde på Ramme Gård i sommer, etter initiativ fra harpist Ellen Sejersted Bødker, med Ole Henrik Moe på fiolin, bratsj m.m. Lillo-Stenberg selv har spiller lite gitar, hovedsakelig er låtene pianobaserte. Tekstene Lars Lillo har valgt ut kretser ofte rundt det å være kunstner, og i forlengelsen av det - eksistensielle spørsmål om hva det er å være menneske. Tittellåten «Hjerteblod» handler om kunstens pris, eller prisen for popen, som en samtidig av Lars Lillo formulerte det. Tekstene uttrykker et slektskap mellom hvordan Munch og Lillo-Stenberg opplever verden, selv om måten de uttrykker det på, sånn umiddelbart kan oppleves svært forskjellige. Munch var utagerende ekspressiv, Lillo-Stenberg er mer formell og tilbakeholden, og nettopp det gir noen nye dimensjoner til materialet.

Lars Lillo faller ikke for fristelsen til å dramatisere, pøse på med sterke virkemidler, pauker og basuner, slik en del andre norske artister har gjort med Munchs tekster. De eneste stedene det tipper litt over er i Henrik Rafaelsens til dels alvorstyngede, høystemte resitasjoner.

Spesielt med «Skrik», den nesten åtte minutter lange hovedlåten her, oppstår det en effektiv kontrast: Tekstlinjer om «skyer som dryppet av rykende blod» får et lyst, lette musikalske bakteppet. Den trettende kjente frasen «et stort skrik gikk gjennom naturen» er blitt et undrende poprefreng. Alt dette gjør at man hører etter på nye måter.

«Synger Munchs Hjerteblod» er altså Lars Lillos fjerde album med tolkninger av andres materiale - etter «Synger Prøysen, «Oslo» og «Å var jeg en sangfugl». Dette må dermed regnes som en sentral og gjennomgående del av Lars Lillo Stenbergs virke, ikke som en bi-ting. Han er ikke bare en av norsk musikks fremste låtskrivere, han må også regnes som en markant fortolker, med sitt eget kunstneriske blikk, som åpner nye perspektiver på verden og kunsten.

Utgis 12. desember, på Munchs 150-årsdag