Nye takter

Engleboksen

Kassene med Motorpsycho-materiale virker uuttømmelige. For fjerde år på rad er psycho-julen reddet.

Dagsavisen anmelder

5

Motorpsycho

«Angels And Daemons At Play»

6CD

Rune Grammofon

Mens veien videre er usikker for Motorpsycho, fortsetter bandet å se seg tilbake, med det som må være norsk rockhistories mest omfattende gjenutgivelsesprogram. Hele seks cd-er fyller «Angels and Daemons At Play»-boksen, den utvidede utgaven av bandets 1997-album. Den kommer etter 4cd-utgavene av bandets sentrale 90-tallsalbum «Timothy’s Monster», «Blissard» og «Demon Box», slik at Motorpsycho de siste fire årene har utgitt 18 cd-er med arkivmateriale.

Også årets boks er uunværlig. Den inneholder «Angels And Daemons At Play»-albumet slik det først kom ut, fordelt over tre ep-er, og det er slik det høres best ut. Her må man snu plata tre ganger. Platas midtparti er sentrert rundt den episke jazz-inspirerte komposisjonen «Un chien d’espace», som stadig klarere fremstår som en ny vei videre for Motorpsycho. For bandet åpnet den for en annerledes og fruktbar form for improvisasjon, og er fortsatt ofte et midtpunkt i Motorpsychos konserter. Slik utgivelsen er nå fremstår cd2 som et eget album, og som et høydepunkt i hele Motorpsychos katalog, for de av oss som liker når de strekker seg ut og groover. Albumet, det vil si cd-en, virket liksom alltid litt snau da den kom. Her får englene og daemonene fri utfoldelse.

På dette tidspunktet hadde Motorpsycho begynt å snakke (og spille) høyt om jazz, det var det ikke så mange andre i norsk rock som gjorde midt på 90-tallet, vi så rart på dem da de sa «Coltrane» eller snakket om en eller annen farao Sanders. Dette var lenge før Audun Vinger var begynt i Jazznytt. Så kom altså Motorpsycho med et album oppkalt etter en Sun Ra-plate, fortsatt godt innenfor rocken, men med vellykket preg av improvisasjon. Ikke lenger bare harving på enkeltriff gjennom lange låter, slik de hadde gjort til hypnotisk effekt på sine foregående album.

Motorpsycho var på dette tidspunktet først og fremst en trio igjen, de hadde skallet av ekstramedlemmer og hjelpere fra de siste par platene. Det frigjorde bassist Bent, gitarist Snah og trommis Gebhardt til å spille fritt og live, i det store åpne innspillingsrommet i Athletic Studio, en uke i oktober 1996. På en ettermiddag spilte de inn seks av låtene her, opplyser Bent selv i omslagsheftet (som vanlig forfattet under hans alias Bob LeBad, bløt vits der altså).

De seks cd-ene omfatter altså originalalbumet fordelt over tre cd-er, lengre og bedre etter min mening, og en cd med den vanlige blandingen av rariteter, tidligere uutgitte låter og demo-opptak. Jeg har alltid likt deres versjon av Knutsen & Ludvigsen «Syk», med mora til Snah på vokal, her er den løftet fram fra hyllest-cd-en den først kom på. Blant raritetene og det tidligere uutgitte materialet er det fire-fem gitarpartier med Snah som alene er verd boksen - for eksempel: Den langstrakte gitarsolen på «Flick Of The Wrist». Wah wah pedal-jobbingen på «Have Spacesuit Will Travel». Det snurrige riffet på «Star Dancer Car Cancer», deres protestlåt mot riving av bydelen Svartlamon (fæl låt, men den gjorde nytten, Svartlamon står fortsatt!).

CD 5 og 6 fylles av et konsertopptak fra Rockefeller, mars 1997, i opptak gjort av NRK og allestedsnærværende Harald Are Lund. Det store poenget her er åpningen, eller oppvarmingsbandet, Helge «deathprod» Sten som fremfører sin halvtimes lange komposisjon «Komet». Lange, feltopptak-aktige lyder supplert med Ole Henrik Moe som spiller sag så det synger. Så radikalt dette fortsatt lyder, og så radikalt det var å åpne en lørdagskveld på Rockefeller med dette! Selve konsertopptaket som følger er, vel, helt OK, med litt sånn flat NRK radio-lyd. Men jeg er veldig glad for å høre igjen den forrykende og ukarakteristisk funky «Into The Sun», Grand Funk Railroad-cover som Motorpsycho ga ut på en splittsingel en gang tidlig på 90-tallet, og som jeg av og tvil blir i tvil om faktisk eksisterer, siden jeg ikke finner den i kassene mine lenger. Her spiller de den iallfall, huhei!

Og sånn kunne denne utgaven av Motorpsycho altså høres ut på en god kveld. Etter vårens fine album «Here Be Monsters» har Motorpsychos trommis det siste tiåret Kenneth Kapstad sagt opp jobben. Motorpsychos harde kjerne Bent og Snah har ikke funnet noen erstatter ennå. Vi får håpe at Motorpsycho igjen vil bli et spillende band. Hvis ikke, får vi se fram til boksene fra Kapstad-perioden.