«Encore»: En spesiell anledning for The Specials

5

The Specials

«Encore»

Island

The Specials er knyttet til overgangen fra 70- til 80-tallet, Margaret Thatcher-æraen og en ny musikalsk bevegelse, som egentlig var en gammel musikalsk bevegelse: Ska fra Jamaica, som plutselig ble en anvendelig stil for nye tider. Jeg vet ikke om det er noen band jeg har vært mer intenst opptatt av, og begeistret for, enn The Specials fra 1978 til 1981. At gruppa i et nytt århundre ble forbilder for en ny generasjon artister som Amy Winehouse og Lily Allen sier mye om deres vedvarende aktualitet. The Specials kommer tilbake til oss fra fortida, men musikken høres heldigvis aktuell ut i dag. Tekstene også, dessverre.

Et nytt album med The Specials kommer uten særlig forventningspress. Bare tre av de sju originalmedlemmene er med: Terry Hall, Lynval Golding og Horace Panter. Mer Fun Boy 3 enn The Specials altså. De har også gjort en nyinnspilling av FB3s «The Lunatics Have Taken Over The Asylum», en sang som har beholdt sin politiske aktualitet i snart 40 år.

Det har kommet noen album med forskjellige restutgaver av gruppa i årenes løp, men dette er det første med sangeren Terry Hall på 38 år. Venner av gruppa vil imidlertid vite at mesterhjernen Jerry Dammers ikke har deltatt i gruppas andre æra. Vi tror så gjerne at han har vært for vanskelig å samarbeide med, men det var han som tilførte elementet av genialitet i The Specials. Nå er det danske Nikolaj Torp Larsen som har tatt plassen hans. At frontmannen i Ocean Colour Scene, Steve Cradock, spiller gitar i The Specials nå, bekrefter respekten som de fortsatt nyter godt av.

The Specials forsøker heldigvis ikke å gjenskape den gamle lyden fra gamle dager. Mange kjente triks er på plass, men hovedinntrykket er nytt og friskt. Holdingene deres virker derimot velkjente, ettersom opposisjonen fra høyresiden ikke akkurat ligger på latsida for tida.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

«Encore» er i det hele tatt fullt av sterke inntrykk. Under en demonstrasjon mot høyreekstremister i Birmingham i 2017 gikk et bilde av den unge aktivisten Seffiyah Khan verden rundt, der hun sto og stirret store stygge rasister rett i øyet – korrekt antrukket i ei trøye med «The Specials» på. Nå framfører hun et av de herligste innslagene på dette albumet. «10 Commandments» er ti nye bud for dagens kvinner, der spesielt det første kan by på problemer for gamle rude boys: – «du skal ikke høre på Prince Buster, eller andre menn som kommer med gode råd i forhold til din egen oppførsel». Prince Buster var det fremste forbildet for den nye 2 Tone-bevegelsen som oppsto for 40 år siden, og hadde sin egen «10 Commandments» om hva han forventet av sine kvinner.

Noen budskap var altså overmodne for fornyelse. Andre kan ikke gjentas for ofte. Det ble sagt at tre minutter med The Specials på «Top Of The Pops» på TV gjorde like god nytte som tre år med Rock Against Racism. Albumet begynner med «Black Skinned Blue Eyed Boys». Opprinnelig en hit for The Equals, ei gruppe som kom The Specials ti år i forkjøpet med hvite og svarte medlemmer side om side. Sangen tar til orde for denne praksisen: «Brand new day/With brand new people/A whole new world/With just one people». Denne etterfølges umiddelbart av «B.L.M.» (som står for «Black Lives Matter» også her), der Lynval Golding forteller sin livshistorie, en av mange som kom fra Jamaica til England, som senere flyttet til USA og fikk føle rasismen både her og der, et Linton Kwesi Johnson-aktig narrativ som gjør sterkt inntrykk.

Les også: «Unchartered Territory»: Siril Malmedal Hauge i nytt lys (+)

Ingen av låtene er likegyldige. Mot slutten kommer nok en minimusikal: «The Life And Times (Of A Man Called Depression)». Vi vet nok om Terry Hall til å vite at denne mannen sannsynligvis er ham selv, og dette er enda et spor som er like tankevekkende tekstmessig som musikalsk. «Like tankevekkende tekstmessig som musikalsk», jeg smaker litt på den formuleringen, kjenner at det var en veldig 1979-ting å skrive, men det var fint å gjøre det igjen.

Man kan alltids si at dette albumet er litt ujevnt bak de nevnte tre monumentale låtene, som dessuten alle er resiterte meningsytringer, ikke sanger i vanlig forstand. Men The Specials, eller i alle fall de som er igjen av dem, viser en ukuelig vilje til å stå opp mot verdens vanskeligheter, til å være en del av samtida i stedet for å se seg for langt tilbake.