KONSERT
Elton John
Oslo Spektrum, lørdag
- Jo eldre jeg blir, jo bedre liker jeg å komme hit og spille, sa Elton John mot slutten av lørdagskvelden. Det går an å tro at han mener det. Den 65 år gamle, lille giganten var på scenen i nærmere tre timer, for det meste med stemmen på sitt mest fyldig sjelfulle og med så kraftfulle anslag på tangentene at vi ble engstelige på flygelets vegne. Nesten etter hver eneste sang reiste han seg fra krakken og gikk rundt på scenen for å takke for oppmerksomheten. At stemningen på store konserter er så entusiastisk, er ingen selvfølgelig sak. Igjen må vi tenke tilbake med forbauselse på de første konsertene hans i Oslo Spektrum, i 1992, da det ikke virket som om han hadde mer igjen å gi. Siden har Elton John som kjent tatt seg sammen på den ene og andre måten og står fram som en av vår tids aller fremste underholdere. Med nok smerte i bunnen av mange av sangene til at han også blir en stor kunstner.
I år er det 40 år siden Elton John ga ut «Goodbye Yellow Brick Road», og kvelden begynte med fanfarene i «Funeral For A Friend», etterfulgt av hele side én av det gamle dobbeltalbumet. Det skal bare én akkord til av «Bennie And The Jets» for å sende jubelen i taket. Noe slo meg midtveis i «Candle In The Wind», den er blitt et av de store symbolene på voksen popmusikk, for noen et slags bevis på at han tilhører en annen tidsregning, men Elton John var altså 25 år da han lagde den, yngre og hippere enn Arcade Fire og Arctic Monkeys eller hvem det skulle være, noen gang kan drømme om å bli. Jubelen var som vanlig ikke like intens da sangeren annonserte at han byttet plate til «Madman Across The Water», men «Levon» og «Tiny Dancer» er likevel to sanger så gode som sanger blir.
Elton John kom til Oslo med fullt band, med veteranene Davey Johnstone på gitar og Nigel Olsson på trommer og et kor med souldivaene Tata Vega og Rose Stone (fra Sly & The Family Stone) i rekkene. Han hadde også med de utagerende kroatiske cellistene Luka Sulic and Stjepan Hauser, som ga ekstra tyngde til mange av sangene. Denne gangen var det bare «The One» han framførte helt alene, og selv om vi liker ham aller best sånn, var det sjelden bandet kom i veien for hovedpersonen. De har riktignok en uvane med å trekke mange av låtene langt ut mot slutten, men ikke skyt på pianisten, dette kan også være spennende så lenge han selv spilte boogie woogie så flygelet holdt på å ta fyr. Elton John vendte tilbake til «Goodbye Yellow Brick Road» flere ganger. Til tittelsangen der han ikke lenger når de høyeste tonene i overgangen til refrenget. Men også de sjeldnere spilte «Grey Seal» og «All The Young Girls Love Alice», for å minne om at de burde være oftere spilt. Heldigvis drar han ikke dette jubileet helt ut til «Jamaica Jerk Off».
Høydepunktene kommer tett en sånn kveld, fra jublende soul i «Philadelphia Freedom» til de vondeste minnene i «Someone Saved My Life Tonight». Her er også «I Guess That’s Why They Call It The Blues», «Sorry Seems To Be The Hardest Word» og «Sad Songs Say So Much», men også noen nye låter fra årets fine album «The Diving Board» som slett ikke gjør skam på settlista. Etter over to timer høres «Don’t Let The Sun Go Down On Me» ut som en passende sang å avslutte med, men ennå var det lenge igjen.
Mot slutten av den lange kvelden ble det fullt rock ’n’ roll-party i Oslo Spektrum, med «I’m Still Standing», «The Bitch Is Back» og enda flere tilbakeblikk på den gode, gamle, gule veien av brustein med «Your Sister Can’t Twist (But She Can Rock’n’Roll)» og «Saturday Night’s Allright For Fighting», som det passer seg en lørdagskveld. Han kom selvfølgelig tilbake for en liten ekstrarunde og tok seg god tid til å skrive autografer. Dette ville aldri Bob Dylan ha funnet på. Så satte han seg ned og spilte «Your Song» til alle sammen spesielt. Og helt til slutt: «Crocodile Rock» for å minne oss om at rocken en gang var ung. I går viste både rocken og Elton John at de er i god stand langt oppe i årene også.