En stilig Harry

5

Harry Styles

«Fine Line»

Sony Music

«Det handler om å ha sex og å være trist», har han forklart Rolling Stone Magazine om sitt andre album. «I don’t wanna be alone» insisterer han på åpningssporet «Golden». Selveste Harry Styles. Ja, også han har trøbbel på kjærlighetsfronten og frykt for ensomhet. Det er vel ingen hemmelighet at bruddet med tidligere kjæreste Camille Rowe har fått definere det som kom ut i denne enden. Men det er flere lag hos popikonet og den nye plata, enn det var på hans selvtitulerte debutalbum fra 2017. Dette er dristigere, og mer sjarmerende på flere vis.

Les også: De rikeste britiske popartistene

Tekstene vaker i et vann av innstendighet og sårbaret, uten at det blir bluferdig, pompøst, eller selvhøytidelig, nettopp fordi optimismen ligger der i formen, i tilgjengelige pop-arrangementer. Størsteparten er produsert av Tom Johnson og Thomas Hull (alias Kid Harpoon) som også sto for mange av produksjonene på forrige album, og med en forkjærlighet for retro rock. Estetikken og lekenheten speiles i produksjonene, og en låtrekkefølge som lyder intuitiv og organisk. Innimellom er det til og med komiske elementer og detaljer. Nerven og estetikken ligger like mye i det menneskelige som Styles formidler i tekst og vokal, som i ballanden «Falling». Her behandles ultimate frykt: «What if I’m someone you won’t talk about». Det er avkledd og ladd, men samtidig så enkelt fortalt.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Bruken av varme, analoge lydkilder gir videre dybde og intimitet til uttrykket. Vi tipper ikke over kanten til det som risikerer å bli hul eller naiv popestetikk. Her er det lydkilder som blokkerer for det, og heller beriker helheten: «To Be So Lonely» står fram nesten litt avantgardistisk, kult og kløktig arrangert, dominert av strykere. «Sunflower Vol. 6» svinger innom Vampire Weekend-land, mens «Canyon Moon» på sin side lyder som om noen har brukt de samme bestanddelene fra Rolling Stones’ «Sympathy for the Devil» med congatrommer og det hele, delt det opp og bygget sammen igjen til ei ny låt. Dét uten å høres ut som at Styles har mistet sin egen identitet. «Treat People with Kindness» er også en låt som framstår veldig inspirert av 60-tallet, da rocken var synonymt med progressivitet, og mellotronen vokser fram.

Les også: Blodig tilbakekomst fra Vampire Weekend

Det skal godt gjøres å lage noe som snakker til følelsesregisteret, og som samtidig fester seg til hjernebarken fra første gjennomlytting, men som samtidig får deg til å bli mer oppmerksom på lydkildene. Kanskje det lyder mer gjennomtenkt og gjennomført fordi det ikke er en skokk av låtskrivere på lista.

Men også Styles’ uredde feminine side gir en subtil undertekst til albumet, i en selvbevisst og stilsikker klesstil, prega av sterke farger, mye rosa, høye hæler, bukser med sleng, fløyel og silke, store sløyfer og frynser, som ikke sjeldent gir assosiasjoner til en prins fra barokken, eller Prince selv. Og selvsagt Elton John – som Styles har vist at han har vært inspirert av tidligere, også musikalsk («Woman» nikker hardt til «Bennie And The Jets»). Sleng på singlene «Lights Up» og «Adore You» som er sluppet i forkant av albumet, med der tilhørende musikkvideoer som kan tolkes metaforisk som oppfordringer til det å våge å være litt annerledes. Den subteksten ligger som en ramme rundt hele albumet. Men vi er fortsatt godt innafor popens rammer.