En smak av Honningbarna

5

Honningbarna

«Voldelig lyd»

Nye Blanke

Tida går nesten like fort som låtene til Honningbarna. Sju år er det blitt siden vi først la merke til det hektiske uttrykket deres på Bylarm. Deres unge tak på punkrocken var så overveldende intenst at mange stilte spørsmål om hvor lenge det kunne vare. Det vanskelige andre albumet «Verden er enkel» (2013) viste tendenser til mer traust metal, men de kom fort tilbake på sporet til hurtigtoget. Ennå holder de heldigvis ut.

Honningbarnas nye album er produsert av Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys. Eller kanskje vi må si Wannskrækk denne gangen. Han må ha hatt det ganske morsomt i studio. Honningbarna gyver løs på sangene med en energi som mange av oss oppdaget den gangen punken var ny, og med Honningbarna hørtes den fortsatt fristende farlig ut. De som hoppet opp og ned, de, vi, er gjerne blitt litt mer alvorlige nå (takk til Raga Rockers også). Men det er vanvittig godt å høre igjen dette øset av og til. Ikke minst for å legge en liten demper på den alminnelige lyden av julestemningen.

Honningbarna er også et av de mest konsekvent radikale bandene tekstmessig. Tror jeg, da. Deres mål med albumet er å kunne rette den retningsløse aggresjonen mot dem som virkelig fortjener det, stikke kjepper i hjulet til det pengegriske og patriarkalske spøkelset som fører oss stadig nærmere kollektivt selvmord. Nei, dette er ikke min tolkning av sangene, men deres egne presentasjon av innholdet. Men det er ikke så lett å høre hva Edvard Valberg synger. Litt som hos Kvelertak er tekstene mer et fonetisk uttrykk enn et litterært, med skarre-r’ene som er så evig effektive i hard, hard rock. Men kanskje kunne Honningbarna nådd enda lenger ut med sangen høyere i miksen.

«Pyongyang Freedom Fighter» er inspirert av Edvard Valbergs besøk i Nord-Koreas hovedstad i vår. Haley Shea fra Sløtface er med i to sanger, og gjør seg spesielt gjeldende i singelen «Penthouse perfekt». Kledelig skarring der også, når hun synger på norsk.

Albumet varer i 20 minutter denne gangen. De to forrige har vært et kvarter lange. Selv om lengden utfordrer albumfølelsen, er det en passelig dose for musikk som er så sterk som dette. «Når vi blir eldre skal vi selge ut/Når vi blir eldre skal vi feige ut/når vi blir eldre skal vi dø» synger Edvard Valberg i «Haster som faen». Det virker ikke som om noen av delene er umiddelbart forestående, men at det høres ut som det haster er det ingen tvil om.