Nye takter

En ny souloppgang med Michael Kiwanuka og Raphael Saadiq

Soulhistorien kan fortsatt brukes til å si viktige ting om samtida. To av høstens sterkeste album kan høres lengtende nostalgiske ut, men er brennende aktuelle.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

Michael Kiwanuka

«Kiwanuka»

Polydor

5

Raphael Saadiq

«Jimmy Lee»

Columbia

Raphael Saadiq og Michael Kiwanuka kommer fra to verdener, men med et felles verdensbilde. Amerikanske Saadiq er allerede en veteran fra slutten av 80-tallet og gruppa Tony! Toni! Toné!, og har i tillegg til egne bedrifter siden hjulpet til på plater med mange av de største artistene innen moderne r & b. Engelske Kiwanuka er ikke akkurat en nykommer han heller, men det er «bare» sju år siden han ble kåret til «mest lovende» i BBCs «Sound of 2012».

Begge bruker soulhistorien for alt den er verdt. Dette er lyden av en sosial bevisst oppvåkning i soulmusikken, med større ambisjoner, både politisk og musikalsk. Likevel får Kiwanuka og Saadiq sangene sine til å være både aktuelle og spennende spenstige.

###

Les også: Lewis Capaldi i Oslo, og på toppen av verden

Michael Kiwanuka har allerede kommet langt i fotsporene til Stevie Wonder. Marvin Gaye, Curtis Mayfield, Isaac Hayes, og Gil Scott-Heron, men for all del, uten at han minner påtakelig om noen av disse. Åpningstaktene på det nye albumet høres ut som han skal spille «That Lady» av Isley Brothers. Det er kanskje bare en fancy assosiasjon fra min side, men jeg synes det går en holdningsmessig linje gjennom «Shakey Ground» med The Temptations, via «Higher Ground» med Stevie Wonder til Kiwanukas «Solid Ground» nå.

Michael Kiwanuka klipper inn taler av gamle borgerrettighetsforkjempere, og nyere tiders aktivister, men sangene i seg selv er sjelden eksplisitt forkynnende. I tillegg til beskrivelse av sosiale skyggesider har sangene en spirituell side som aspirerer til personlig oppløfting. Låtene flyter over i hverandre, og gjør «Kiwanuka» til en helhetlig opplevelse, med et slags historisk sus.

«Kiwanuka» er produsert av Brian «Danger Mouse» Burton, som gjerne står for en versjon av pop-psykedelia, men også inkluderer nostalgiske elementer av orkestrert underholdningsmusikk. For ikke å bare trekke tråder til gamle soulhelter synes jeg også at Kiwanuka gir en liten følelse av musikken til nyere tiders jazzidol Kamasi Washington.

###

Raphael Saadiq har vært med på mye i de åtte årene som har gått siden forrige utspill i eget navn, fra Solanges jubelalbum «A Seat At The Table» til julealbumet til John Legend som snart kommer til heder og verdighet igjen. Han har mye å melde når han nå kommer tilbake for seg selv. «Jimmy Lee» er et album til minne om broren, som døde av en overdose, og også til flere andre halvsøsken som gikk bort under like tragiske omstendigheter. Det er ingen lineær fortelling fra sang til sang, men med en rød tråd om harde tider som aldri ser ut til å ta slutt.

Hvis lyden av Kiwanuka maner fram en følelse av 70-tallet går Saadiq et tiår eller to fram i tida. Kanskje er det stemningene fra tida da han opplevde brorens nedtur og bortgang han maner fram musikalsk på denne måten. Til tross for det dystre innholdet er albumet fullt av strålende opplagte Saadiq-låter. «The World is Drunk» er for eksempel en ekstraordinært nedtrykt sang, med en fantastisk oppløftende melodi. Albumet får sin monumentallåt i «Rikers Island», karakteristisk nok for dette albumet en sang om ei øy i New York som blir brukt som en straffekoloni. Albumet slutter sterkt og stemningsfullt med Saadiq på sitt mest følsomme i «Rearview», og Kendrick Lamar som spør «how can I change the world but can’t change myself».

Overskriften til denne anmeldelsen er gjenbruk fra et ti år gammel intervju med Raphael Saadiq. Jeg har hatt gleden av å snakke med begge disse herrene om deres tanker om å knytte fortid til nåtid. Kiwanuka hadde blitt sammenlignet med Otis Redding, Van Morrison og alle i The Temptations da jeg møtte ham i 2012. Musikken hans sendte tanker til en frisinnet holdning som er gått tapt i mye musikk ellers. – Akkurat det jeg ønsket, med en frihet og løshet som har forsvunnet. Det er noen som mener at musikken min er gammel, og derfor ikke er gyldig. Det ser ut som det går an å være en artist med en egen stemme fortsatt. Jeg kan i alle fall bare være meg selv, fortalte han.

Raphael Saadiq hadde en lignende tilnærming. – Soulmusikken var så relevant. Den tok stilling. Sam Cooke med «A Change Is Gonna Come», James Brown med «Say It Loud I’m Black And Proud», men det var også mange hvite med i denne klampen. Bob Dylan skrev «Blowing In The Wind, som var sangen som fikk Sam Cooke til å lage «A Change Is Gonna Come». De hadde en jobb å gjøre, et stort ansvar, og banet vei for at vi kan gjøre alt vi gjør i dag. Vi skylder både dem og oss å være med på flere forandringer, sa Saadiq. Nå har begge disse to brukt soulhistorien til å lage et par av høstens mest spennende album.