En ny soloppgang

De to konsertene i Oslo Spektrum etterfølges av en lang europaturné i vår, og en lang festivalturné i Norge til sommeren. Deretter skal det etter sigende være slutt igjen. Ingen nye låter står på programmet, er vi blitt fortalt. Vi får se. Hvem vet hva gamle band kan ombestemme seg for når det gjelder å vekke gamle kunster til live igjen. Aller minst dem selv, kan det ofte virke som.

Gjenforeningen av Madrugada kommer ti år etter at de tok farvel i Oslo Spektrum, i november 2008, en konsert som sluttet med Sivert Høyems utrop «Vi er Madrugada, forever». Evigheten fortsetter nå, når de igjen gjør to utsolgte konserter på samme sted. Det er hovedsakelig debutalbumet «Industrial Silence» som skal vekkes til live igjen på disse konsertene. Trommeslageren Jon Lauvland Pettersen sluttet i Madrugada allerede i 2002, etter de to første albumene, men er tilbake i rekkene, sammen med Sivert Høyem og Frode Jacobsen. Robert Burås døde i 2007, og er erstattet av Christer Knutsen og Cato «Salsa» Thomassen.

Les også: Fra å være et band få trodde på, er hevnen søt for Gluecifer 20 år etter (+)

Ingenting høres datert ut på «Industrial Silence» 20 år etter. Sangene skinner med en tidløs eleganse, med den store stemmen til Sivert Høyem, og et lydbilde som sannsynligvis kommer til å være godt ivaretatt på konsertene. Selv om fraværet til Robert Burås kommer til å være til å ta og føle på.

Saken fortsetter under bildet. 

Sivert Høyem i Oslo Spektrum i 2008, på Madrugadas «siste» konsert. Foto: Joacim Jørgensen

I omslagsteksten i innleggsheftet til en nyutgivelse av «Industrial Silence» beskriver Jon Lauvland Pettersen albumet som «lyden av en gjeng unge gutter som vil bort (fra Nord-Norge), og flytte til byen.» Dette handler igjen om gruppa Abbey‘s Adoption, som skiftet navn til Madrugada, og ble oppdaget av Tom Skjeklesæther. Beat-redaktøren som satte bandet på scenen i gravølet da bladet gikk under i 1997, og ble manageren deres etterpå. Abbey’s Adoption hadde spilt sin første konsert i Oslo for en håndfull tilhørere på Elm Street i 1995. Siden gikk de gradene, fra små studentsteder til Oslo Spektrum. I 1998 spilte Madrugada på amatørscenen Underwood på Norwegian Wood. I 1999 ba de om 20.000 kroner for å spille på Quartfestivalen, men fikk nei. Gruppa legger vekt på følelsen av å være alene mot verden på denne tida. Klubbkulturen med sine DJ-er ble av mange spådd å ta over.

Gruppa hadde 40 låter å velge mellom da de begynte innspillingen av debutalbumet. Derfor ga de ut to EPer før «Industrial Silence». I begrensede opplag, med flere sanger som ikke kom på album senere. Den første, på tampen av 1998, kom i 750 nummererte eksemplar. Da det andre kom, «No Depression», var interessen blitt stor nok til å selge 10.000. Helt til slutt her kom sangen med den pussige tittelen «This Must Be The Song That Will Pay My Bills» – «sangen som skal betale regningene mine». Det gjorde den ikke. Heldigvis for gruppa var det mange andre sanger som skulle gjøre akkurat det. «Er du svak for de melankolske og lydmessig brede landskapene som skapes av artister som Tindersticks, Lambchop og Scott Walker, er definitivt norske Madrugada et band å se opp for. Forventningene til en langspill-CD bare vokser», skrev Mode Steinkjer om EPen i Dagsavisen. Høsten 1999 kom «Industrial Silence». Siden så de seg aldri tilbake.

Les også: Året da popmusikken stoppet opp (+)

Det er nærmest unaturlig at et band som Madrugada skulle bli så store som dette. Norge var fullt av unge band som flørtet med mer eller mindre obskure sider av mørk rock. Mange av dem var gode nok, men solgte aldri mer en noen hundre, i beste fall noen tusen plater. Madrugada hadde noe spesielt. De solgte 100.000 av «Industrial Silence» i første omgang, og gikk rett til topps på VG-lista høsten 1999. Hva var det som skjedde, så stort og så fort? Gruppa hadde i alle fall allerede forberedt seg godt, og hadde den samme forklaringen på suksessen som så mange andre før dem: – Folk er engasjert i oss fordi vi er mye ute og spiller, sa Sivert Høyem til Dagsavisen. – Vi har aldri vært et mediefenomen eller et hipsterfenomen. Madrugada har vært en affære mellom oss og publikum. Det er vi stolte av, konstaterte han.

«Innholdet er variert og kontrastfylt, men med en gjennomstrømmende nerve som gjør Madrugada til mye mer enn et norsk band som dyrker «No Depression»-etiketten. (...) Madrugada har en klart definert stemme og en kraft som trekker i flere nervetråder, og har med det som utgangspunkt laget et av norsk rocks aller sterkeste bidrag – mektig og mollstemt» sto det i Mode Steinkjers anmeldelse av «Industrial Silence» her i avisa. Oppfølgeren «A Nightly Disease» gikk også rett til topps i 2001, ved å selge dobbelt så mye som neste plate på vår egen osloliste den gangen. Dette var bemerkelsesverdig for musikk som de i et intervju kalte «den bitreste og mørkeste faenskapen som er festet til tape i Norge». Da de ga ut sitt aller siste album, det som bare het «Madrugada», i 2008, gikk de også rett til topps på oslolista vår, og solgte nå like mye som de neste 19 på lista til sammen.

Saken fortsetter under bildet. 

Madrugada i Roskilde sommeren 2000, allerede da som Norges største band. Foto: Paal Audestad

Madrugada sprengte mange grenser. De ble det første norske rockebandet som sto øverst på plakaten på en større festival, på Norwegian Wood i 2001. De kom riktignok etter Morten Abel til Oslo Spektrum, i desember 2005, men de ga ut et konsertopptak på plate to uker etter konserten som gjorde rent bord i julehandelen. På videoen fra den samme konserten ser vi Frode Jacobsen, bak scenen i Oslo Spektrum, foran et langbord med de herligste retter. – Dette er litt absurd, sier han, og tenker kanskje tilbake på den tida da de gikk rundt og sultet i Oslo, og drømte om å spille på Sentrum Scene. Nå var de i Oslo Spektrum med 9.000 tilskuere. Kvelden ble en lang triumfforestilling, selv om det store formatet nok kunne få noen gamle fans til å lengte tilbake til nærkontakten på de små klubbene. – Samme faen, vi er bra overalt hvor vi kommer, sier Sivert Høyem før de går på scenen, og det skal vise seg at han får rett.

Til slutt den gangen snødde det med konfetti i Oslo Spektrum. To dager etterpå satt jeg og så The Fugees i samme sal, og midt i den lite engasjerte opptredenen deres kom det én enslig gjenværende glanset papirbit seilende ned fra taket. Det var blitt litt stusslig i storstua. De store verdensstjernene ble puslete i forhold. Madrugada var allerede savnet, de var verdens største band, i hvert fall i Norge. Og sånn ser det ut som de er fortsatt, når de nå ser tilbake til begynnelsen.