En ny folkemusikk

En gang for lenge, lenge siden, som man gjerne tror det må være når det kommer til folkemusikk, møttes en gjeng unge folkemusikere på Majorstua i Oslo, på Norges musikkhøgskole. Det er riktignok bare 15 år siden, og de har holdt sammen siden, selv om medlemmene nå bor på hver sin kant av landet.

Bydelsband

– Folkemusikken har alltid hatt sin plass i urbane miljøer, med musikere fra forskjellige steder som møtes i byene. Folk har funnet sammen og spilt i Oslo lenge. Men det var også en trend for band da vi startet å kalle seg opp etter bydeler i Oslo: Tøyen og Briskeby, så vi hadde det litt moro med det, sier Synnøve S. Bjørset.

– For spellemannslag har det vært en tradisjon at de tar navn etter stedet der de holder på. Majorstuen begynte uformelt som et studentspellemannslag, og så ble vi mer og mer ambisiøse, og til slutt var vi en fast gjeng. legger Jorun Marie Kvernberg til.

– Det kan sies at Majorstuen skiller seg noe ut fra spellemannslag flest?

– Vi vil utfordre vår egen og publikums oppfatning om hvordan vi kan presentere folkemusikk. Vi begynte med tradisjonelle slåtter, men nå komponerer vi alt selv. Nå er det vi som setter rammene for hva vi kan gjøre, sier Bjørset.

– Den norske tradisjonen er å spille solo på fele. Spellemannslagene kom ikke før midten av 1900-tallet. Der pleide alle musikerne å spille det samme, mens de som var mest frampå begynte med andrestemmer også. Det var den enkle rammen. I Majorstuen har vi gitt instrumentene forskjellige funksjoner. Bass og rytme kommer fra feler og strykere. Sånn har vi tøyd grensene, og fått et nytt lydbilde, forklarer Kvernberg.

Hardt og fengende

– Det høres ikke ut som det er så langt fra hardingfele til fuzzgitar som man skulle tro?

– Det er interessant at du nevner det. Når jeg sitter og jobber tenker jeg ofte, «hvordan ville Malcolm Young gjort det her?» Det går an å være catchy med strykeinstrumenter også, forklarer Bjørset.

– Vi lever i den tida vi gjør. Selv om folkemusikk er morsmålet vårt har vi mange andre referanser også. Det har gitt oss en egen estetikk, en sound, med riff og ostinat som går gjennom låtene. Med den feite felelyden som vi alle elsker. Den blir vi aldri lei av, sier hun.

– Det er dette som egentlig er folkemusikk. Å avgjøre hvilke elementer skal vi bevare, og hvilke skal vi se bort fra. Vi har holdt oss til våre instrumenter, og latt oss inspirere av det vi synes er fint i samtid og fortid. Våre rammer gir oss mer frihet, mener Kvernberg.

– Folkemusikken har åpnet seg og blitt mer allmenn og lettere tilgjengelig for folk flest. Før måtte du være spesielt interessert for å høre på. Og folkemusikk har jo alltid vært godt knyttet til festkulturen, legger hun til.

Jubler høyt i sky

Albumet «Kvitre» er et bestillingsverk til Førde Folkemusikkfestival i forfjor, der hver låt er oppkalt etter en fugleart. Her er både norske hverdagsfugler som dompapen, svarttrosten og kjøttmeisen, men også innvandreren kanadagåsa, den utrydningstrua kakapooen fra New Zealand og den utdødde dodoen på Mauritius.

[ Les Dagsavisens anmeldelse av «Kvitre» her ]

– Fugler har vært mye brukt i alle slags musikk generelt. Både i klassisk musikk og i tradisjonelle slåtter. Fela er et naturlig instrument å herme etter fuglene med, sier Kvernberg, som også sier at artens natur er like viktig for låtene som lyden hver fugl lager.

– Som svanene. Det er en myte om at de ikke lager lyder før like før de dør. Da kommer dødssangen, som skal være noe av det vakreste som finnes, forklarer Kvernberg.

Stor fordel

Pussig nok har området Majorstuen også gitt navn til et annet band som er godt plantet i folkemusikken, Valkyrien Allstars, som sammen med Gåte før dem har bidradd til flere yngre har oppdaget den gamle folkemusikken.

– De har gjort flere oppmerksomme på at denne musikken finnes. Med en nøkkel til å knekke noen koder, som gjør det mulig å gå videre til andre ting som er vanskeligere å skjønne, sier Kvernberg

– Stadig flere innenfor popsjangerne bruker elementer fra folkemusikk. Det er kjekt å registrere. De åpner noen dører. Det vi driver med er egentlig ganske smalt, selv om vi har et sammensatt publikum. Fra hardbarka felespillere til folk som ikke helt vet hva de har gått på. Vi er i en posisjon der vi kan overraske. Det er en stor fordel for oss, sier Synnøve S. Bjørset.

– Det jeg liker med folkemusikken er den direkte kommunikasjonen med publikum. Der vi kan stå tett på folk, og fortelle historier om musikken, siden mye av den er nær oss i tid og sted. Den gir oss en identitet, om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Dette er vanlige folk sin musikk, sier Jorun Marie Kvernberg.

Majorstuen spiller på Riksscenen i Oslo i kveld.