En mørk og jævlig jul med Magne Furuholmen

– Jeg tenkte å kalle dette «En mørk og jævlig jul med Magne Furuholmen», spøker Magne Furuholmen.

Han har ikke akkurat gjort det lett for seg, med å lage et dobbeltalbum med nye sesongbetonte sanger. Men dette med julefeiringen er tydeligvis noe han brenner for – eller rettere sagt, mot. «White Xmas Lies» er som tittelen antyder et oppgjør med mange av mytene rundt julefeiringen.

Juletre med Rolex

Vi møter Magne Furuholmen, popstjerne, høyt respektert kunstner og enn så lenge styreleder av Festspillene i Bergen, i hans atelier og verksted, der han blant mye annet forbereder 200 grafiske trykk som skal følge med et eksklusivt opplag av albumet. Det er kaldt ute, men snøen lar vente på seg, og jula er fortsatt et stykke unna. Men julehandelen er i gang, og Furuholmen har tenkt på den lenge.

– Jeg var i New York oppunder jul en gang, og noe slo meg da jeg flyttet blikket fra uteliggeren på fortauet til butikkvinduet med juletrær pyntet med Rolex-klokker i stedet for julekuler. Jo eldre jeg blir, jo mer desillusjonert blir jeg, sier han.

Derfor disse sangene, som har litt av den samme følelsen som Morten Harket i «A Kind of Christmas Card»?

– Det har jeg ikke tenkt på, men det er kanskje bare fortrengning fra min side. Men, ja, jeg ser den likheten.

«Tvangsmessig julekitsch»

Furuholmen forteller at dette begynte med tittellåten, som han opprinnelig tenkte på i forhold til a-ha. Så begynte tankene å vokse.

– Når jeg går inn i noe, så er det «all in». Det kan kanskje være vanskelig å svelge for mange, men det var altså dette som kom til meg nå.

Låtene ble laget på sommerturneen til a-ha, og spilt inn i jula. Jeg begynte alene, tenkte ikke at det skulle bli et dobbeltalbum, men det bare fortsatte.

Magne Furuholmen har et anstrengt forhold til det meste av nyere julemusikk.

– Det pleide å være et lite knippe juleplater, men så eksploderte det med forferdelige coverversjoner av de samme sangene. Jeg ville tilføre julesangene en annen karakter enn den mest tvangsmessige julekitschen. Alle har vel hatt julepsykosen med overdådig materialistisk kos, og brutte familieillusjoner. Det er noe veldig gærent med å stresse rundt for å finne gaver mottakeren ikke har ti av fra før.

Alternativ jul

For venner av alternativ julesanger kan dette minne om noen av utspillene til Sufjan Stevens?

– For det første, så er han jo en av de helt store vokalistene. Og så er han ikke redd for å klinke i gang store prosjekter. Som dette med å lage et album for hver stat i USA ...

– Og så stoppet det opp etter bare to?

– Det kom bare to, men det var veldig bra plater.

Og julesangene hans er ofte veldig sørgelige?

– Dette er jo så tydelig for alle som har øyne: Jula gir mulighet til feiring og samvær, men den er en påminnelse om ensomhet og usikkerhet framover. Der man eksplisitt blir holdt utenfor et fellesskap, et fellesskap som ikke er der når folk bare løper rundt som hodeløse kyllinger. Så Sufjan Stevens var en lederstjerne tidlig i dette prosjektet, innrømmer Furuholmen.

Konsert for Frelsesarmeen

– Det er ikke meningen min å svartmale jula, men å lage sanger som kan inkludere alle som ikke har det så bra, legger han til. For å bidra til dette kommer Magne Furuholmen til å framføre de nye julesangene sine på én konsert, for et publikum invitert av Frelsesarmeen, og noen heldige fans.

– Jeg har en ambisjon om å gjøre dette i andre byer senere. Slik at dette prosjektet ikke blir snøen som falt i fjor med en gang jula er over, men at det kommer igjen neste år også, sier han.

Amerikansk politikk

– Dette er ment å være et melankolsk vinteralbum, som forhåpentligvis virker oppløftende. Noen sanger er direkte knyttet til jula, andre er løselig knyttet til vinter. Og så er det kanskje kulde som er temaet i «This Is Now America», med omtale av et nasjon som fortoner seg som «a drunken joyride/with a monkey at the wheel»?

– Jeg er i overkant besatt av amerikansk politikk. Denne sangen handler om ei voksen dame som finner dagboken fra da hun var liten, og ser hvor kjapt alt har endret seg, forklarer han.

– Vi har sett politikerforakten vokse seg stor. Det ender med at mange ender med å stemme på hva som helst som ikke er systemet, og de som har båret dette systemet fram straffes hardest. Vi har vært bortskjemt med et sentrum som pulserer litt til høyre og venstre, men det som skjer i USA er ekstremt bekymringsfullt.

Konflikt med Trump

Tilfeldigvis kommer denne sangen samtidig med en kampanjevideo fra Trump-kretsen, stilisert etter den tegneserieaktige animasjonsteknikken fra «Take On Me». Videoen til a-ha fra 1985 har passert en milliard visninger på YouTube, og på verdensbasis er den tredje mest sette videoen fra hele 80-tallet.

– Den er blitt ikonisk, jeg tipper det er derfor den dukker opp igjen her. Jeg ble oppringt av dette av Rolling Stone, og svarte at når vi lager musikk, så er den for alle. Ikke for at noen skal bruke den for å dele folk i oss og dem. Dette er det motsatte av kulturens funksjon generelt. Musikk og kunst er brobygging, ikke laget for å sprenge bruer.

Den mørkeste stunden

Furuholmen forteller at han også vurderte å gjøre en helt egen vri på tradisjonelle julesanger, men endte med bare to coverlåter. «Hell’s Bells» av AC/DC, som ikke akkurat er en julesang, og «Father Christmas» av The Kinks. En sang der julenissen utenfor kjøpesenteret blir banket opp av fattige gutter fordi de trenger penger mer enn dumme leker. Denne avslutter hele albumet, på en mørk og dyster måte.

– «Father Christmas» er en eksplisitt bekmørk juletekst. Det er en fin låt egentlig, en upbeat, poppy og påståelig engelsk, som jeg prøver å gjøre så skandinavisk uironisk som mulig. Det er den mørkeste stunden på plata. Kanskje jeg gir den ut som singel på julaften, smiler Furuholmen lurt.

a-ha igjen

Rett etter utgivelsen av albumet, 29. oktober, starter a-ha en ny verdensturné i Dublin, som fortsetter langt inn i 2020. Nå skal de spille «Hunting High And Low» i sin helhet, sammen med et utvalg andre låter fra hele karrieren.

– Alt feires om og om igjen, og nå er det 35-årsjubileum for «Hunting High And Low». Det er disiplinerende å spille hele albumet. Vi har bare gjort dette to ganger før, i Royal Albert Hall og Oslo Konserthus.

Samtidig kommer albumet i enda en luksusutgave. nå med fire plater, med demoer, remikser og alternative versjoner i tillegg til originalversjonen. Furuholmen svarer et kontant «nei» på spørsmål om gruppa har planer om nye innspillinger.

Festspill-leder

Magne Furuholmen har vært styreleder for Festspillene i Bergen, men velger å gi seg når fireårsperioden går ut i år.

– Jeg ble spurt om å ta fire år til, men føler jeg har gjort så mye der som jeg har kunnet. Det har vært en sann glede, men også en krevende øvelse. Jeg er stolt av det vi har fått til, men det ble mer politisk lobbying enn jeg hadde sett for meg. Det er jeg dårlig skikket til. Det har vært noen nedslående ..., nei, jeg tror vi lar det ligge, smiler han.

Ikke bok

De siste årene har det kommet biografier om både Pål Waaktaar-Savoy og Morten Harket, fra forfatter og musikkjournalist Ørjan Nilsson. Jeg avsluttet omtalen av den siste med å skrive at det ville være naturlig å fullføre med fortellingen om Magne Furuholmen. Det synes han ikke er like naturlig selv.

– Jeg har for forespørsler om å skrive bok, men nysgjerrigheten driver meg videre til nye ting hele tida. Jeg burde kanskje gjøre det før jeg har glemt alt? Vi har tre forskjellige verdensbilder i a-ha, og vil nok framstille historien forskjellig.

Jeg jobber først og fremst med språk. Om det er musikk eller bilder, så har tekst og språk blitt stadig mer sentralt i arbeidet. Men jeg vokste opp med Pål, og tekstene var hans domene. Jeg lagde keyboardriff. Det førte til mye irritasjon en stund. Men jeg vil heller skrive bok om noe jeg er interessert i. Kanskje leire, eller poesi, foreslår han.