Pop
Den særpregede, betryggende stemmen er den samme, men det høres ut som bandet står for mer dynamikk og musikalske utfordringer enn Angelskår på egen hånd. Dette er først og fremst koselig og pent.
Albumet begynner fint med tittelsangen «Follow Me», og vi følger Pål Angelskår videre gjennom en rekke liknende stille stemningsstunder. Kompet er akustisk, forsiktig, og delikat, og lar sangene komme godt til sin rett.
Noen ganger blir vi minnet om at Angelskår kan være en ualminnelig god låtskriver. Aller best kommer dette fram i «Sad Kinds And Nobody Knows». Laget sammen med Martin Hagfors, trolig som en hyllest til Elliott Smith. Vi legger også merke til to sanger inspirert av «The Sopranos», «James Galdofini» følges av instrumentallåten «From The Desk Of Dr. Melfi». Da er det imdlertid lett å tenke på Tony Soprano som bryter sammen til tonene av Tindersticks, og fullt så dypt går ikke Pål Angelskår. Likevel høres dette ut som et fint mellomspill før Minor Majority forhåpentligvis gjør comeback på plate før eller siden.
Slippes mandag. Spiller på Rockefeller 19. september