En konge til Cosmopolite

I morgen får Cosmopolite i Oslo kongelig besøk. Alle andre bør også kjenne sin besøkelsestid. Når Salif Keita inntar scenen er det som en av de viktigste vestafrikanske stemmene gjennom de siste tiårene, en artist som er tro mot røttene men som heller ikke går av veien for fornyelse og musikalsk innovasjon. Denne pågående turneen kommer i kjølvannet av plateutgivelsen «Talé» fra 2012, et album Keita selv omtalte som å dra ut proppen på alt han har gjort fra før av. Det er en sannhet med modifikasjoner, men møtet med Gotan Projects Phillipe Cohen Solal, som produserte plata, driver han i åpenbart nye retninger. Han sørger for at Keita legger for dagen en lett og overraskende dansbar miks av kjent og ukjent, men forankringen er uansett tydelig og ekkoet fra hans senere store plater som «Moffou», ««M‘Bemba» og «La Difference» - og klassiske album som «Folon» - smyger seg inn som velkomne strømninger under den sløyt energiske overflaten. Gjesteartister som Roots Manuva, Manu Dibango og Esperanza Spalding byr på musikalske dialoger som beriker en plate og en lydverden hovedpersonen selv åpenbart trives med.

Keitas varemerke er hans egen «tragedie», som han selv har kalt det. Å bli født albino i Mali er ensbetydende med ulykke, og han ble da også utstøtt blant sine egne under oppveksten. Men han har også sagt at å være en hvit mann med et svart hjerte er en berikelse, og denne berikelsen har ført ham lenger enn hva han selv trodde var mulig, som en av få artister fra det afrikanske kontinentet som blir gjenkjent hvor han enn kommer i den musikalsk bevisste delen av verden. På hjemmebane hjalp det unektelig at Keita nedstammer fra Sundiata Keita, mandinkakongen som grunnla Mali i det 13. århundre, noe som betyr at han faktisk er å regne som kongelig. Det samme kan man si om det store utvalget låter han sitter på etter snart tre tiår foran mikrofonen.

mode.steinkjer@dagsavisen.no