En hel verden sørger over rockens ypperste læremester – her er Martin Birchs ti beste album

Det er ikke sikkert at du kjenner navnet hans, men du har garantert hørt livsverket hans, nærmere bestemt lyden av den britiske rocken slik vi kjenner den i dag.

Hvor mange tenåringstårer har ikke Whitesnakes «Fool For Your Loving» framskaffet, og hvor mange har ikke revet av seg armen over Deep Purples «Smoke On The Water»?

For ikke å snakke om alle som har lært å telle til 666 av Iron Maiden? Alt dette koker ned til en manns geniale måte å tenke musikalsk formidling på.

For Martin Birchs 10 beste plater - se slutten av artikkelen.

Jeg husker fortsatt spenningen ved å finne Martin Birchs navn på en plateutgivelse, og med det vissheten om at her var nok en brikke i puslespillet som til sammen skulle komme til å utgjøre kremen av britisk hardrock.

De fleste av oss har hatt mer enn nok med å lære navn på band og huske hvilke bandmedlemmer som spilte på hvilke album, men en del av denne øvelsen, og særlig i vinylens tidsalder, inkluderte også det å finlese plateomslagene. Og det var der han dukket opp, nederst og ofte i liten skrift, produsenten av en gitt ungdomstid og av en lyd som skulle vise seg å være like grenseløs som den er tidløs.

Han var produserende tekniker på alt fra de tidlige Deep Purple-titlene til 1980-tallsklassikerne signert Iron Maiden og Whitesnake, og på en rekke soloplater til sentrale medlemmer av de ulike gruppene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Iron Maiden på 1980-tallet, under innflytelse fra Martin Birch. Foto: AP

9. august døde Birch, bare 71 år gammel. En hel bransje går i svart over den britiske produsenten, lydteknikeren, musikeren og trollmannen. Han gikk bare under navnet The Headmaster - rektoren - og minst to generasjoner musikere har stått skolerett foran hans miksebord.

Les også: Legendene holdt koken

Selv var mannen fra Woking i Surrey, byen som senere skulle fostre Paul Wellers The Jam. Birch var svært beskjeden og skydde rampelyset så mye at han etter hvert skulle forsvinne helt fra scenen, stille pensjonert fra bransjen i en alder av 42 år. Hans siste produksjon ble Iron Maidens formidable «Fear Of The Dark» i 1992.

Men musikken han var med å skape gjennom de foregående tiårene var til gjengjeld noe av det råeste verden til da hadde hørt. Og røttene stykker tilsvarende dypt.

Les også: Peter Green fra Fleetwood Mac er død

Tidligere denne merkelige sommeren 2020 døde en annen av britisk rocks mest sentrale figurer, Peter Green, gitaristen og grunnleggeren i Fleetwood Mac som tidlig ble overmannet av egne demoner. Greens muligens største øyeblikk under Fleetwood Mac-tiden er albumet «Then Play On» fra 1969, med Greens gitarspill som et nav for noen av bandets beste tidlige låter.

Greens gitarakkorder på åpningssporet «Coming Your Way» griner ensomt som en introduksjon til hele albumet, og blir på så mange vis en pekepinn på det som skal komme. Teknikeren var en ung Martin Birch, to år yngre enn Green, og det nakne kunststykket skal han repetere flere ganger opp gjennom karrieren med gitarister som skal komme til å stå på skuldrene av forbildet Peter Green.

«Then Play On» ble det første av i alt fem album for Fleetwood Mac for Birchs del, og han produserte også Greens solodebut «The End Of The Game» etter at han forlot bandet. Samme år, i 1969, 20 år gammel, skrudde Birch også lyden på Jeff Becks «Beck-Ola» og Deep Purples symfoniske hybrid «Concerto For Group And Orchestra», og la med det grunnlaget for en unik karriere i kulissene.

Antallet album han jobbet på er formidabelt, men enda mer imponerende enn antallet er titlene. De ti mest vesentlige Deep Purple-platene står han bak. Det skulle bli nesten like mange for Iron Maiden, samt hele åtte med Whitesnake, fem med Rainbow og noen svært sentrale enkeltjobber for Black Sabbath, Faces, Gary Moore og Wishbone Ash.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Deep Purple får gullplate for salget av «In Rock» i 1971, produsert av Martin Birch. Foto: AP

Les også: Ane Brun om møte med sitt 18-årige jeg: – Jeg fikk et kjærlighetssjokk

Akkurat hva Birch gjorde og hva oppskriften var, er ikke lett å sette fingeren på, bortsett fra at han insisterte på at råskapen i det opprinnelige skulle beholdes. Enten det besto i å videreføre lyden Deep Purple skapte på scenen eller det var kombinasjonen av et ekspanderende og eksperimenterende Iron Maiden og en sulten ny vokalist ved navn Bruce Dickinson. Birch var lydhør, og autoritær, og han kunne skille egoet fra håndverkeren.

Birch knyttet nære vennskapsbånd med flere av musikerne han jobbet med, blant dem David Coverdale som var blant de første til å hylle han på Twitter etter at han døde. Enken etter Ronnie James Dio, medlemmene i Iron Maiden selvsagt Deep Purple fulgte opp, alle dem som Birch utfordret langt utenfor komfortsonen. Til sjuende og sist var det den rene lyden av den pure rocken som sto igjen sammen med personligheten til de som sto bak. Og aldri har vel ordet klassikere vært så dekkende som på albumene han bidro til.

David Coverdale hyller sin læremester på Twitter.

Her er de ti beste plateutgivelsene Martin Birch bidro til:

10: «Then Play On», Fleetwood Mac (1969)

Fleetwood Macs største tidlige hits kom på singler og ikke på album, men «Oh Well» var en av låtene Martin Birch skrudde sammen som en av bandets store tidlige albumhits, ved siden av «Albatross». «Then Play On» kom ut i flere versjoner, og den uforglemmelige «Oh Well» ble opprinnelig innlemmet på den amerikanske albumversjonen. Men det er albumet i sin originale helhet som gjør inntrykk. Dels nyskapende rock, dels tilbakeskuende blues, dels progressiv psykedeliavilje til å drive det hele videre og ikke minst en god del abstrakt progrock i bunnen. Albumet er den beste skolen Martin Birch kunne gå.

Les også: Manfred Mann som årene går

9: «Killers», Iron Maiden (1981)

Lagt inn på et tullete nummer ni i denne sammenhengen, men Iron Maidens andre album, og det siste med den rusplagete og utrolig fine vokalisten Paul Di’Anno, fanget punkens (og Edgar Allen Poes) energi i møte med den nye metalbølgen. Fortsatt er «Killers» et formidabelt Maiden-album, på siden av det meste og fullendt som en original klassiker i sjangeren. Martin Birch ryddet i rekkene og gjorde den grove vedstabelen av en produksjon til et alternativt mesterverk.

Les også: Et liv i tungrockens eliteserie. Neste år fyller han 60.

8: «Beck-Ola», Jeff Beck (1969)

Hvor kom den britiske metal-scenen fra? Black Sabbath får ofte æren for sin egenrådige tyngde, mens andre var åpenbart inspirert av den britiske bluesen som blant andre John Mayall og The Rolling Stones sto i bresjen for, og i det sjiktet kommer også Jeff Becks «Beck-Ola» slingrende inn fra sidelinjen. Jeff Beck var selvsagt fra før notert med Yardbirds, men Led Zeppelin, Faces, Deep Purple og andre betalte etter hvert gjeld til et prosjekt der råskapen og den nedstrippete bluesrocken treffer deg som en betongvegg beskjedent murt opp av nettopp Birch. Beck gjør udødelig nedhøvlede versjoner av «Jailhouse Rock» og «All Shook Up», men et tidlig Birch-høydepunkt er også Becks egen «The Hangman’s Knee», bandet selvsagt med Rod Stewart (senere Faces, også produsert av Birch) på vokal og Ron Wood på rytmegitar.

Les også: Free – ålreit nå, etter 50 år

7: «Argus», Wishbone Ash (1972)

Progrocken hadde sine høytidsdager på begynnelsen av 70-tallet, og «Argus» av Wishbone Ash er en definerende musikalsk høyborg i sammenhengen. Det er det tredje fra Birchs hånd med gruppa, som med gitarist Andy Powells doble harmonier ble definerende for blant andre Iron Maiden. Sjangeren og denne platen ikke minst, smitter til dels over på mye av det Martin Birch gjorde etter «Argus», men her har han funnet gulloppskriften med et band som i likhet med mange andre han jobbet med dyrket middelaldermytene og den sfæriske, utflytende rocken. Igjen er den rene lyden i et villnis av ideer Birchs store bidrag.

Les også: De heiteste sommerlåtene

6: «Burn», Deep Purple. (1974)

Da Deep Purple byttet vokalist etter en rekke suksessalbum skapte det samme virak i mediene som et overgangsvindu i favør for Manchester United gjør i dag. Slik er det ikke lenger innen rocken, men datidens bytte fra Ian Gillan (som for lengst er tilbake i bandet) til den da ukjente David Coverdale forårsaket mildt sagt skepsis. Purples organist og grunnlegger Jon Lord (1941-2012) har en gang sagt at Ian Gillans og bassist Roger Glovers avskjed på samme tid fra bandet, er den «største skammen» innen rocken. David Coverdale (senere Whitesnake) og bassist-erstatter Glenn Hughes gjorde skepsisen til skamme, og sto for henholdsvis vokalen og tyngden gjennom Deep Purples såkalte «Mark III»-periode med albumet «Burn» som en av tidenes mest overbevisende mønstringer. Vennskapet og det kreative samarbeidet mellom Martin Birch og David Coverdale fortsatte gjennom mange år med Whitesnake, og Coverdale omtaler i dag Birch som en av sine aller nærmeste venner.

Les også: John Mayall er en høyst levende legende

5: «Saints And Sinners», Whitesnake (1982)

Whitesnake er kanskje det beste eksemplet på at Martin Birch elsket å jobbe med samme band og samme musikere over tid, år og evigheter. Selv sa han følgende: «Det jeg gjør er ganske enkelt slik jeg ser det, men det faktum at jeg kjenner bandene gjør at jeg instinktivt vet hva de vil, til og med hva de er i stand til, uten at de selv er klar over det». David Coverdale dannet Whitesnake etter at han gikk ut av Deep Purple, og trumfkortet var vennskapet og samarbeidet med Birch, fra den habile debuten «Trouble» til «Slide it In» i 1984. Kombinasjonen nybølge britisk metal og kommersiell hardrock har sjelden vært så vellykket som i «Saints And Sinners».

4 : «Rising», Rainbow (1976)

Det hele holdes innen familien, og Martin Birch tok vare på sine. Da gitarist Richie Blackmore snudde ryggen til Deep Purple og vice versa, fikk han med seg bassist Roger Glover og vokalist David Coverdale fra Purples såkalte Mark III-besetning og dannet Richie Blackmore’s Rainbow, senere bare Rainbow, oppkalt etter en nattklubb i Los Angeles. Det lå i det hele tatt en eim av kong Arthur paret med Hollywood over prosjektet, men det ande albumet «Rising» er et melodisk, virtuost mesterverk innen sjangeren, mye takket være Birch, som synes å være en av de få som kunne tøyle Blackmores stormannsgalskap til fellesskapets beste.

3: «Heaven And Hell», Black Sabbath (1980)

Det matte et lite mirakel til for å få Black Sabbath oppe og stå etter at døren ble lukket for Ozzy Osbourne. Miraklet het Martin Birch, og på samme måte som han få år i forveien på vellykket vis hadde revitalisert et knestående Deep Purple med en ny vokalist i David Coverdale på albumet «Burn», skapte han ikke bare en ny vår men også en ny sommer for Black Sabbath med Ronnie James Dio på vokal og en renskåret rockcocktail der riffene, vokalen og den melodiske finessen sto i sentrum. Fansen delte seg, men Black Sabbath sto stødigere enn på lenge på «Heaven And Hell». Birch produserte også oppfølgeren «Mob Rules». Dio, som døde i 2010,  skulle for øvrig bli en av Birchs nærmeste venner.

2: «Machine Head», Deep Purple (1972)

Hvor skal man begynne, all den tid Martin Birch topp 10 lett kunne bestått av Deep Purple alene. Martin Birch skrudde låter som «Child In Time» og «Speed King» på «In Rock». Påfølgende «Fireball» ble bandets første toppnotering på den britiske albumlisten og senere skulle han sørge for at «Made In Japan» lenge ble omtalt som tidenes liveplate. Men «Machine Head» står igjen som selveste klassikeren. Birch var med på den tre uker lange innspillingen som måte flyttes til et vinterlig og iskaldt Grand Hotell i Sveits da Montreaux-kasinoet Frank Zappa spilte konsert i brant ned, omtrent slik sangen «Smoke On The Water» forteller. Der var også The Rolling Stones’ Mobile studio. For øvrig skal bassist Roger Glover ha ropt ut tittelen en tidlig morgen etter en svært fuktig kveld. Så er da også basslinjene, ikke bare Richie Blackmores gitarriff, drivkraften i den ikoniske låta. Glovers bass var nemlig noe av det Birch likte best, nest etter en god gitarist, hør bare på «Lady Evil» av Black Sabbath. Men «Machine Head» er ikke bare den ene ihjelspilte låta, men kanskje Birchs mest helstøpte produksjon med «Lazy», «Highway Star» og «Space Truckin’» som øvrige stolper.

Les også: Hedvig Mollestad Trio: Tøffere blir det ikke

1: «The Number Of The Beast», Iron Maiden (1982)

Den nye bølgen av britisk heavy metal er en betegnelse som inkluderer flere band, men Iron Maidens tredje album er nok arnestedet. Martin Birch hadde da allerede gjort Iron Maiden til den mest spennende utfordreren i metal-sjangeren med forgjengeren «Killers», men måten han inkluderte nykommeren Bruce Dickinson som frontfigur er en øvelse i suksessfullt diplomati. Selv sa Birch at det mest påfallende ved Iron Maiden var den flate strukturen, at ingen tok glansen fra noen andre. Det er dels riktig fortsatt, men akkurat på denne platen var strukturen i bandet, låtskriverprosessen, den nye vokalisten og selve manifestasjonen av «den nye bølgen» helt avgjørende for at albumet fortsatt er blant verdens største inspirasjonskilder innen sjangeren.

Martin Birch skal ha mye av æren. Den gangen var albumet en vinylplate som kunne snus, og første spor på side to var som alltid navet i hjulet. Tittelkuttet, med nedtellingen til dyrets nummer var imidlertid bare toppen av isfjellet hva gjelder geniale detaljer på denne platen. Samarbeidet med Iron Maiden skulle vare i 11 år, de ti albumene taler for seg. Det gjør også Iron Maiden-medlemmenes varme minneshyllester til vennen, mentoren, ledestjernen og rektoren Martin Birch.

Les også: Daniela Reyes går i foreldrenes fotspor