Beglomeg-vokalist Raymond Teigen Hauger. FOTO: INGRID POP/FYSISK FORMAT

En euro-visjon med glitter

Unikt Osloband med debutalbumet «Eurokrjem» gir håp for Europa.

Nye takter

 

5

POP

Beglomeg

«Eurokrjem»

Fysisk Format

Det er sikkert blitt sagt hundre ganger, men det må sies igjen: Beglomeg har verdens mest irriterende navn. Er det konseptuelt? Betyr det noe bare de selv vet? Eller heter de bare «beglo meg»? Jeg vet ikke. Og nå skjønner jeg heller ikke hva debutplata deres heter. «Eurokrjem»?! Også Google Translate må se seg slått av dette ordet. Heldigvis har myteelskende Beglomeg ikke bare sluppet en plate, men også et manifest. Og her forklares det merkelige platenavnet nærmere. «Eurokrjem» baserer seg nemlig på den egendefinerte sjangeren «eurohåp» (forkortet €). «This shared musical foundation will unite Europe in ways politics and economics never will – in defining Europe’s identity and Europe’s soul», skriver bandet. Eurohåp er en følelse. Og etter et par gjennomlytt viser det seg at den følelsen er en blanding av euforisk funk, new age og europeisk disco.

Tenk sen, småcorny Pink Floyd, Frank Duval, med touch av norske danseband, og du er inne på noe. Dra det så gjennom kverna som er septetten Beglomeg, og du sitter igjen med en basstung, blåserbefengt, fantastisk variant av noe som egentlig høres helt grusomt ut. «Eurokrjem» åpner med at vokalist Raymond Teigen Hauger framfører en slags preken over svevende synth, som så går rett over i suggererende saksofon og et meget remix-vennlig dansespor drevet av et Kraftwerk’esque melodifragment. Veldig Europa, indeed. Sporet flyter rett over i platas andresingel «Eau de Cologne», et voldsomt positivt verk, som man bare må anta at er en hyllest til fenomenet duft. Det er i alle fall vanskelig å tolke stort annet ut av vokalist Haugers jublende utbrudd, som er det nærmeste låta kommer å ha en tekst. Slik går det slag i slag. Det finnes ingen hvile for Beglomegs lytter. Det er bare å la seg rive med i Europa-festen, som så skammelig morsom som den låter. Man glemmer at brunskjorter er på frammarsj, at det er krig på Krim og at Hellas er nær konkurs. På «Eurokrjem» lyser eurohåpet like sterkt som det gjorde i ilden på Lillehammer i -94. Særlig etter at plata rundes av med en nydelig naiv tolkning av Wenche Myhres «Vi lever». Det er så teit. Det er så fint.

Spiller på Øyafestivalen 11.–15. august