Daniel Kvammen danser og spiller bl.a. på Tou Scene i Stavanger 24. mars, Rockefeller i Oslo 4. april og Øyafestivalen i august.

En annen dans med Daniel Kvammen

Daniel Kvammen danser gjerne for moro skyld. Men singelen «Me dansar ikkje for moro skyld» antyder at det ofte ligger et større alvor bak utskeielsene på gulvet.

Nye takter

 

– Å danse handler selvsagt hovedsakelig om å ha det moro. Men når en havner på dansegulvet i slutten av uka er det ofte med et høyere mål om å finne noen å være med. Jakten på kjærligheten, for kortere eller lengre tid. Det å gå på byen handler om noe mer dyptgående enn å bare ha det moro, sier Daniel Kvammen om den nye singelen. Den første fra det kommende «vanskelige andre albumet», som for ham virkelig hadde et vanskelig utgangspunkt.

Galskapen på dansegulvet

Daniel Kvammen fikk et stort gjennombrudd i forfjor, med singelen «Du fortenar ein som meg», og albumet «Fremad i alle retninga». Nominert til tre Spellemannpriser, to i P3 Gull, uten å vinne noen av dem, men like fullt ble han et av de store nye navnene i 2015. Nå er han tilbake med denne svært dansevennlige singelen, som likevel antyder at ikke alt er bare gøy på dansegulvet.

– Det er også noe veldig norsk over at vi ikke danser for moro skyld. Vi er noen stakkarer som stamper oss fram i beste mening. Nordmenn har sin egen stil på dansegulvet. Det jeg mener er vel at jeg er ganske keitete når jeg danser selv, ler Kvammen.

– Er du sikker på dét?

– Jeg skulle ønske at jeg hadde større gjennomføringsevne. Det kommer veldig tidvis, og veldig intuitivt. Jeg danset imidlertid ganske mange timer på nyttårsaften ...

– En jeg kjente sa en gang han nettopp hadde blitt forlatt at «faen, nå må jeg begynne å danse igjen».

– Jeg skjønner hva han mente. Håpet om å møte noen i galskapen på dansegulvet, det er en lengsel, et ønske om å oppleve noe som er sterkere. Når du så får lyst til å grine og skrike og danse på samme tid, da skjer det noe …

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Oppbruddsalbum

På det kommende albumet «Vektlaus» inngår «Me dansar ikkje for moro skyld» i en fortelling om et forhold som tar slutt.

– Albumet har et tydelig narrativ om å miste noen, forteller Kvammen. Et oppbruddsalbum, altså?

– Ja, det ble det til slutt. Jeg var i et forhold som tok slutt i januar i fjor, og skrev sangene etterpå. Jeg mente ikke å lage et sånt album, men det ble liksom et uunngåelig dragsug. Det ble et uptempo, men sårt album. Ikke bare om å sitte inne og sture, men også om å gå ut og miste det helt. Jeg liker leken mellom melankoli og energi. De oppbruddsalbumene jeg liker best, som «Blood on The Tracks» og «Tunnel Of Love», er emosjonelle berg- og dalbaner. Det er jo strengt tatt slik det er å miste noen.

Forbilde med dialekt

Da vi snakket med Daniel Kvammen tidlig i uka var han på vei til Hallingdal, for seks konserter på ungdomsskoler. i regi av Hått Halling, et prosjekt for å gi barn og unge større språklig selvtillit.

– Der skal jeg spille med kassegitar for kidsa, og snakke om bruken av dialekt mellom sangene. Det er hyggelig å bli spurt om sånt, av en organisasjon som jobber for dialektbruk. Det er stas når de mener jeg er et slags forbilde. Det er viktig at dialekter også blir brukt i en moderne sammenheng.

– Er ikke dette et dilemma med større arrangert dansepop, at det ikke er så lett å høre tekstene umiddelbart?

– Det er jeg ikke så redd for. Det tar litt lengre tid å oppfatte dem, men jeg tror folk får dem med seg likevel. Musikken er der for å bygge opp tekstene, ikke omvendt.

Dagsavisen snakket også med Daniel Kvammen i 2014

Kunst eller pop

Både på den nye singelen og det kommende albumet tar Daniel Kvammen et stort steg videre musikalsk. Inspirert av pop og dansemusikk fra 80- og 90-tallet.

– Det er kanskje et dristig valg, men jeg liker et bredt spekter av musikk. Jeg har lang fartstid som musikknerd, og er oppslukt av veldig mye. Det er meg du får, enten jeg spiller med synther, orkester eller kassegitar. Mine helter er sånne som aldri har satt begrensninger for seg selv, som blander alvor med moro, sier Daniel Kvammen, og trekker fra navn som Beck, Talking Heads og New Order.

– Jeg syntes til og med jeg hører noe som minner om Orchestral Manoeuvres In The Dark?

– Jeg har hørt mye på samleplata deres som heter «OMD Singles». På omslagsnotatene til den plata sa de at de forsøkte så hardt de kunne å være et Kraftwerk-inspirert kunstrockband, men uansett hvor hardt de prøvde så endte de opp med å lage sjukt tydelige poplåter. Slik føler jeg meg innimellom selv også. Selv om jeg forsøker å lage kunst, blir det bare pop.

...og i 2015: Gull til jul

Glede og moro

Selv om innholdet i mange av de nye sangene kan være tungt nok blir Daniel Kvammen neppe sammenlignet med Stein Torleif Bjella etter dette.

– Nei, det tror ikke jeg heller. Selv om jeg føler at jeg laget et poprockalbum sist ble jeg møtt med tanken om at jeg var visesanger. Men jeg har aldri følt meg visete. Jeg er mot at musikk fra bygda kun skal være et karikert bilde at det rurale Norge. Jeg er lei av at all bygdemusikk skal være en sjablong av bønder. Det er ikke den bygda jeg kommer fra, sier Kvammen, men legger til at dette ikke er en kritikk av kollegaer fra nærliggende områder, som Hellbillies og nevnte Bjella. Snarere av måten noen oppfatter dem på.

– Å sette foten ned for dette, og lage fet popmusikk, det er blitt en slags kampsak for meg. Men jeg har også blitt sammenlignet med så mange folk i andre aldersgrupper enn meg selv. Jeg har jo ikke rundet 30 ennå, så jeg får være ung så lenge jeg kan.

– Hvor langt oppe i årene er det egentlig lov til å danse? Spør for en bekjent ...

– Vi får jo håpe at det er moroa og gleden som tar livet av oss til slutt, for å si det slik.

Spiller bl.a. på Tou Scene i Stavanger 24. mars, Rockefeller i Oslo 4. april og Øyafestivalen i august.

 

Fem låter Daniel Kvammen danser til for moro skyld

New Order: «Love Vigilantes»

– Me begynner i den stakkato enden. Både skranglete og (sjarmerande) surt, to kriterier som i utgangspunktet burde jobbe i mot dansingen, men det er noko med dette som er så enormt bevegande for meg. Er sånn låt ein vil kline for evig til. Vil kalle det New Orders «Heroes».

Whitney Houston: «How Will I Know»

– Dronninga av 80s danseanthemts. På ein eller anna måte søsterskipet til den endå meir åpenbare «I Wanna Dance With Somebody». Eg er imidlertid veldig svak for lengselen i denne låta.

Faithless: «Insomnia»

– Denne låta fortjener all shine den kan få. For eit enormt anthem. Hugser eg syns denne låta var sjukt skummel då eg vokste opp. No tenker eg at det er ein av 90-talets beste låtar.

Beck: «Mixed Business»

– Kvitmannsfunk i sin reinaste form. Det er noko med dette som er merkelig groovy og upassende på samma tid. Får meg til å føle at eg også tar bulig i funken.

Fela Kuti: «Zombie»

– Kongen av all groove. Om du ikkje kan danse til detta så kan du ikkje danse. Her er det berre og heise det kvite flagget. Total overgivelse.