Nye takter

«Empathy»: Eberson og Eberson: Sammen er de sterke

«Empathy» er noe helt annet enn «Eberson Funk Ensemble».

Dagsavisen anmelder

5

Eberson

«Empathy»

Jazzland

Marte Eberson har lagt bak seg noen år i Highasakite, de siste svært problemfylte, etter splittelsen i gruppa og påfølgende uoverensstemmelser om oppgjøret. Faren Jon Eberson er en av landets mest meritterte jazzmusikere, og en av landets beste gitarister uansett sjanger. De lagde et album sammen som Eberson Funk Ensemble for fire år siden, men dette er noe helt annet.

Kompositorisk er det Jon som legger premissene med akkordrekkene i låtene, mens Marte står bak tekster og melodier. De to slår an tonen sammen med «Who Am I», en smektende følelsesladet låt, litt Beach House-aktig, med svevende, luftige klanger av gitar og synther, men etter hvert også en innbitt gitarsolo som tar lyden helt andre veier.

###

Det samme opplegget kommer igjen i «Summer Rain» rett etterpå. Vakkert, og bare litt urovekkende på overflaten, før far sjøl kommer med enda et skrik av en gitarsolo. Flotte kontraster. Hvis dette er drømmepop, så kommer drømmene med sterke søvnforstyrrelser.

Allerede i «Who Am I» og i «Summer Rain», og noen sanger senere også, går det an å tolke hendelser i Highasakite inn i tekstene. Hvis man vil. Uten den godt publiserte bakgrunnen hadde vi neppe tenkt mye over det. Tankene har også generell verdi. Men etter innholdet på «Empathy» å dømme har problemene gjort Marte Eberson sterkere.

Formelen fra de to første låtene er ikke konsekvent videreført. I «Attitude» er for eksempel en leken pianosolo som forsterker sangen i seg selv. Stemningen på hele albumet er likevel gjennomført den samme, de vakre melodiene, med store harmoniske lydflater som nesten alltid kommer med forstyrrende elementer i tillegg. Mye av dette ville vært for pent uten sånne påfunn som røsker opp i den store roen. Sånn sett er Eberson og Eberson er perfekt kombinasjon.

Spiller på Nasjonal Jazzscene i Oslo 22. november.