Eminem har med seg kompiser på "ShadyXV". FOTO: NTB SCANPIX

Eminem som lagkaptein

Eminem gir ut samler fra Shady Records - noe nytt, noe gammelt.

4

HIP HOP

Diverse artister - "ShadyXV"
Shady / Interscope

 

Shady Records, etiketten til Eminem, har gitt ut overraskende mange hits. Bare 50 Cent alene har jo en drøss, og på denne dobbelsamleren får vi mange av dem, altså de som ikke er fra Eminems soloplater. Men det er de nye låtene vi er spente på. 50 Cent glimrer med sitt fravær på dem (kanskje det er noe i ryktene om at de ikke lenger er bestevenner?), men er med på flere gamle hits. D12, Yelawolf, Slaughterhouse og Obie Trice er kanskje ikke de største navnene i rappen, men de favner bredt med sin musikalske pallet der gata, forstedene, bygda og utskuddene alle får sitt. La gå, enkelte steder er Eminem en ynkelig dust med merkelig tankegods, men det er som om han holder et speil opp mot samfunnet og vi ser oss selv. Eminem er tilbake som emorapper og samtidig litt kontroversiell i “Vegas”, der han rakker ned på Iggy Azalea med linja; “Back to basic. Unless you’re Nicki, grab you by the wrist. Let’s ski, so what’s it gon’ be?. Put that shit away, Iggy», før han runder av med «You don’t wanna blow that rape whistle on me.” Men å henges ut av Eminem fikset hun veldig greit med; “jeg er lei av at gamle menn snakker dritt om unge kvinner”. En annen som gir ut plater på Shady er Yelawolf, en kraftig undervurdert rapper. Ikke så mye for alle de smarte bildene, men fordi han er en artist som leverer versene med innlevelse og smerte. Ikke er han redd for å harmonisere med seg selv og med det få et større repertoar med stemmen heller. Det samme kan sies om sjefen sjøl Eminem, der han syngesnakker på nesten alle låtene her – nasalt og akkurat som vi kjenner han fra senere år. “Bet you feel the same thing I felt when I was in the same place you are”, sier han i Sia-assisterte “Guts Over Glory” og treffer kjernepublikummet sitt; “vi som er annerledes”. Eminem har blitt popstjerne på sine eldre dager. Ja, som i at han lager popmusikk som han gikk hardt ut mot tidlig i karrieren sin. Hadde det ikke vært for at Eminem samtidig har en teft for gode melodier hadde dette blitt for corny. Som det er nå, kommer hans seg unna med litt merkelige påfunn som “Die Alone” og “Fine Line”, med et komp og akkordskifte som kan minne om Elton Johns “Bennie and the Jets”. Men å gå hardt ut mot en dame fra UFC i tittelsporet virker litt rart. “Till It’s Gone” med Yelawolf er høydepunktet her, med sitt gitarkomp og rurale innpakning. Det er likevel ingen tvil om hvem som er stjernen her og Eminem er da med på nesten alle sporene. Alt i alt er dette sprikende, men til tider overraskende sprekt. Shady Records kan gå framtiden lyst i møte der album med Yelawolf og Slaughterhouse er rett rundt hjørnet. Ja, og en ny plate med Eminem selv, sies det.