Emilie Nicolas er tilbake etter tre års taushet

5

Emilie Nicolas

«Tranquille Emile»

Warner

Emilie Nicolas var en sensasjon om og om igjen i 2014, etter Bylarm på vinteren, under Øyafestivalen om sommeren og da hun ga ut debutalbumet «Like I’m A Warrior» på høsten. Etter et par Spellemannpriser og flere konserter i 2015 ble hun borte. Tidligere i år fikk vi vite at hun hadde hatt en hjernesvulst, men nå er hun endelig tilbake. Og er nesten en sensasjon en gang til, selv om overraskelsesmomentet er borte når hun begynner om igjen. Skjønt, begynne om igjen, tre og et halvt år er ikke så lenge i dagens musikkbilde, og flere av de andre artistene fra listene over årets beste i 2014 har heller ikke kommet med nye album etterpå. I dette tilfellet bare virker det som det er en god stund. Vi har gledet oss til å høre Emilie Nicolas igjen.

Emilie Nicolas har kommet forsiktig tilbake, med gjesteopptredener på sanger med Hanne Hukkelberg og Gurls. Hennes andre album fortsetter der hun slapp på debuten. Men med en større produksjon denne gangen, igjen produsert av Eivind Helgerød som også var med på «Like I’m A Warrior», assistert av Anders Opdahl og Nicolay Tangen Svennæs. Et stort antall musikere og sangere er involvert, for å skape et lydbilde som inneholder så mange spissfindigheter og detaljer at det er vanskelig å ta alt inn over seg på én gang. Ikke fordi lyden er massiv, tvert imot er det forbilledlig mye luft og rom her, med god plass for den uttrykksfulle stemmen til Emilie Nicolas å skinne.

Les også: Vårin har laget et av vårets beste album

I meldingen om sitt comeback skrev Emilie Nicolas at hun ikke vil at musikken som kommer nå skal være definert av sykdommen hennes. Man skal også lete godt etter referanser til denne, selv om albumet har sine mørke stunder i «God Damn» og «Dark Matter». I stedet er det mange sanger om det alminnelige følelseslivet – også kjent som kjærlighetens irrganger. Begrepet «Love» er nevnt til sammen 64 ganger, i åtte av de 11 sangene. Og én av dem som ikke gjør det, «The Wild One», er vel albumets mest eksplisitt utfordrende mann-og-kvinne-låt. Albumet begynner med den allerede presenterte singelen «Higher Love», som høres ut som den mest tilfredse sangen på hele plata. «Nobody told me, Emilie, it will get stormy» sang hun forrige gang. Men nå høres det ut som større deler av innholdet lever opp til roen som albumtittelen «Tranquille Emile» antyder.

Hovedinntrykket er elektronisk. 11 av de medvirkende musikerne spiller synth, men halvparten av låtene har også strykere arrangert av Eivind Buene. Helheten er en sammensmelting av instrumenter som både står som slående kontraster, som komplementære virkemidler eller som harmoniske elementer. Dette er et album som henger sammen som en helhet mer enn umiddelbart fengende enkeltlåter. Det er nesten utenfor det alminnelige popbegrepet. Komplekst skrudd sammen, uten alminnelige strukturer. Men samtidig kunne sikkert flere av sangene brukes som «torch songs» i jazzen, hvis arrangementene hadde vært mer av den gamle skolen. Er dette aktuell samtidsmusikk eller gammel trip hop? Sannsynligvis ingen av delene, og det spiller heller ingen rolle. Emilie Nicolas er blitt en stilart i seg selv.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Albumet slutter så flott som det går an, med «Feel Fine», mer akustisk basert enn mesteparten av resten, med en intens stemning, der stemmene til Emilie Nicolas, Jarle Bernhoft og Hanne Hukkelberg sklir sammen med et massivt kor, og skaper et lite mesterverk, som avslutning på et album som kan vise seg å være et enda større mesterverk når det får den tida det trenger.