Elskede Patti

Få artister gir så mye kjærlighet, og blir så høyt elsket tilbake som Patti Smith. Konserten på Øya ble et høydepunkt på hele festivalen.

Nye takter

 

6

KONSERT

Patti Smith

Øyafestivalen

Sånn er det blitt, at Patti Smiths venner får møte henne igjen og igjen mens årene går. Bare tre år er gått siden en festkonsert på Norwegian Wood. I mellomtiden har hun vært i Trondheim en tur, og her er hun jammen i Oslo igjen, som siste artist på Øyafestivalen. Patti Smith har usedvanlig bred appell. Tidligere på kvelden har den langt yngre sangeren Haley Shea fra gruppa Sløtface fortalt fra en annen scene hvor mye hun gledet seg til dette, og det viste seg fort at store deler av hennes publikum delte begeistringen.

Patti Smith hadde bare 75 minutter til rådighet på Øya. Litt knapt til henne å være, men punkrocken har alltid vært flink til å være skarp og presis.  Her er det nesten så intenst at mindre blir mer. 

Konserten åpnet stille og rolig med «Ghost Dance». Mens hun fortsatte med «Dancing Barefoot» gikk det bølger av begeistring gjennom forsamlingen. «Summer Cannibals» er bare et lite hvileskjær.

For så skjer det: Patti Smith har hatt et godt lag med coverlåter. Vi er også vant til å høre andre artister sprite opp settet med andres låter, men sjelden har vi hørt maken til gjennomslagskraft som dette: Hun begynner å fortelle en økologisk lignelse, som går over i «Beds Are Burning», Midnight Oils gamle kampsang for å bevare miljøet. Dette er sang dette publikummet kan, som de skjønner betydningen av, de gauler med på refrenget, og etterpå kommer et minutts sammenhengende jubelbrus. Dette er der definitive høydepunktet på Øya 2018. Hun traff en øm nerve i befolkningen.

Utmerkede «Beneath The Southern Cross» kunne blitt en ny hvilepause. Men Patti Smith avslutter sangen med nye utlegninger om kjærlighetens kraft og frihetens makt. Sånn som hun taler her kunne hun blitt en kraft å regne med i neste presidentvalg. Hun stråler av nobel eleganse der hun beveger seg rundt på scenen, spytter rundt seg helt uten hensyn til konversjoner, og tar mot de kontinuerlige ovasjonene fra publikum.

Vi savner umiddelbart hennes gamle våpendrager Lenny Kaye i bandet denne gangen, men tenker ikke så mye mer over det når kvelden skrider fram.  Han pleide å gi Smith selv et lite pusterom med å synge en av sine gamle garasjerock-favoritter midt i hver konsert. I stedet er det nå bassisten Tony Shanahan som synger «People Who Died» av Smiths gamle venn, New York-poeten Jim Carroll, som jo virkelig døde alt for tidlig.

Hennes sønn Jackson er fortsatt med på gitar. Patti Smith introduserer en sang skrevet til hans far, Fred «Sonic» Smith fra gruppa MC5, og mange forstår hva som er i gjære. De innledende pianotrillene bekrefter at det er «Because The Night» som kommer. Ny eufori i forsamlingen.

Intensiteten er til å ta og føle på. «Pissing in A River» leder videre til en ny formaning om nødvendigheten av forandring. Nå er det «People Have The Power» som runger i det store teltet. Det er fullbyrdet. «Gloria» kommer som et ettertrykkelig punktum på en stor kveld. Bedre kan det ikke gjøres.