Nye takter

ELO, Jeff Lynnes elektriske enmannsorkester

Etter en rekke triumfkonserter med de gamle sangene til ELO, er Jeff Lynne klar med et nytt album. Den store lyden av hans Electric Light Orchestra har han laget helt alene i studio.

– Studioet er hulen min. Jeg elsker å spille alle instrumentene selv, med bare en tekniker og meg i studio. Å vite akkurat hva jeg vil høre, og gjennomføre det fra begynnelse til slutt, sier Jeff Lynne, som på det nye «From Out Of Nowhere» kommer med ti nye ELO-låter i umiskjennelig stil.

– Det må være et tidkrevende arbeid?

– Jeg begynte på dette nye albumet før den siste turneen. Det tok meg vel mellom seks og ni måneder å spille inn alt. Men jeg elsker også å spille med bandet mitt på konserter, med 13 personer på scenen, og få det til å høres ut som på platene, legger Lynne til.

I 2012 fant han det for godt å spille inn 11 av de største hitlåtene til ELO om igjen for albumet «Mr. Blue Sky», det meste gjort helt alene der også. Man skal ha hørt mye på ELO for å høre forskjellen. Men det har jo noen av oss gjort, og vi kunne kanskje tenkt oss at Lynne hadde brukt energien sin på noe nytt. Vi ble bønnhørt til slutt.

Stort comeback

ELO hadde vært nedlagt i mange år da Jeff Lynne kom tilbake med en triumfkonsert for BBC i Hyde Park i 2014, med band, og fullt orkester attpåtil.

– Det var den første konserten med ELO på 38 år. Det var forbløffende, det var en lang dag i parken med flere andre artister først. Vi spilte sist, og jeg lurte på om det kom til å være noen igjen da vi gikk på. Så var det 50.000 der. Det var helt fantastisk at det gikk så bra. Jeg er fortsatt forbauset.

I 2015 kom albumet «Alone In The Universe», med helt nye låter. Lynne begynte å turnere med ELO på ordentlig igjen. En enda større utendørs opptreden på Wembley stadion ble en konsertfilm, som understreket storheten i ELO. På det nye albumet synger han en sang om denne begivenheten, «Time Of Your Life»?

– Jeg forsøkte å få oppsummert opplevelsen i en sang. Hvordan det var å komme dit til 60.000 mennesker, fra tiåringer og oppover, med fullstendig deltakelse fra alle sammen, alle mobiltelefonene vendt mot scenen mens vi spilte «Telephone Line».

– Jeg hadde bare lyst til å gjøre det igjen. Jeg visste ikke hvor lenge det kom til å vare, men nå har jeg holdt på så lenge at det ikke er noen grunn til å stoppe. Jeg kommer bare til å fortsette en stund nå. Håper jeg!

50 år med ELO

Det er neppe sånn at Jeff Lynne ikke har råd til å hyre inn de musikerne han vil til platene sine. Denne fascinasjonen med å gjøre alt selv har han felles med Roy Wood, hans gamle sjef fra gruppa The Move. Lynne ble med Wood i The Move i 1969, og de to gikk umiddelbart i gang med å planlegge et større orkester, slik at det er et slags 50-årsjubileum for ELO i år. Lynne høres ut som han ikke har tenkt tanken før jeg nevnte det?

– Wow! Jeg får begynne å tenke på å gi meg snart, da. Nei, men jeg var jo borte fra ELO i 30 år, før jeg kom tilbake til det.

– The Move gjorde det bra. Hva var hensikten med å gi opp denne gruppa for Electric Light Orchestra?

– Å få rockemusikk til å låte annerledes. Mange la til en saksofon i det vanlige bandet. Jeg ville se hva ei gruppe med strykere kunne bli. Men det var vanskelig å få det til på konserter, vi skulle sette mikrofoner på strykerne, det ble feedback, og det var ikke så morsomt til å begynne med. Nå har vi teknologien som skal til. Det kan gjøres ordentlig høyt. Vi hadde 200.000 watt på Wembley, sier Lynne, men barnslig entusiasme.

Saken fortsetter under bildet.

It’s a living thing: Jeff Lynne med ELO i Oslo Spektrum i 2018. FOTO: MODE STEINKJER

It’s a living thing: Jeff Lynne med ELO i Oslo Spektrum i 2018. Foto: Mode Steinkjer

Beatles og alle de andre

Jeff Lynne var ikke akkurat borte i alle årene uten ELO.

– Jeg produserte så mange andre venner jeg kunne, George Harrison, Tom Petty, Roy Orbison, og Bryan Adams for et par år siden, forteller han. Sammen med de tre førstnevnte, og Bob Dylan, dannet han også Traveling Wilburys, som satte et visst spor etter seg.

Jeff Lynne ble produsent for The Beatles også, så sent som i 1995, da de skulle markere «Anthology»-serien med å gi ut to nye låter, «Real Love» og «Free As A Bird», basert på noen gamle demoopptak av John Lennon.

– Det måtte gjøres på ordentlig, men vi hadde bare kassetten med John Lennon som sang og spilte piano. Det var umulig å separere stemmen fra pianoet. Det var en omstendig jobb, men vi fikk gjort den. Jeg er fortsatt begeistret over hva vi fikk til, sier han om dette litt omdiskuterte bidraget til pophistorien.

Pophistorisk

Lynnes eget bidrag til pophistorien er derimot udiskutabelt. Min favoritt er «Eldorado». Som det er lite å høre fra på konsertene, bortsett fra «Can’t Get It Out Of My Head»?

– «Eldorado» var så stort lagt opp, jeg hadde et orkester med 40 eller 50 strykere der. Det er ikke så lett å spille det på konserter. Jeg liker å spile mer rock’n’roll nå, i litt større tempo.

Jo, det høres at Jeff Lynne elsker klassisk rock ‘n’roll. Ikke minst i «One More Time» på det nye albumet. «Come on baby/time to rock and roll», som han synger her. Etter det siste comebacket er også ELO blitt innlemmet i amerikanske Rock and Roll Hall of Fame.

– Det er veldig fint å være med i den samme klubben som Elvis og Roy Orbison. Ikke at jeg er i nærheten av dem, da.

Hvilket album av ELO liker han best selv?

– Jeg tror kanskje det må være «Out Of The Blue», sier Lynne, og legger til det nyeste albumet, og det neste siste. Men skjønner nok at det kan virke litt rart å si.

– Jeg kan ikke la være å mene det. Jeg blir ikke lei av å lage denne musikken. Jeg elsker musikk. Det er det morsomste jeg kan gjøre. Skrive sanger, sette sammen akkorder som ikke egentlig hører sammen, og rare akkorder på bestemte steder i sangene. Det er derfor jeg står opp om morgenen.

Mer fra Dagsavisen