5
KONSERT
Jeff Lynnes ELO
Oslo Spektrum
Romskipet som ble symbolet på ELO er i kveld en tidsmaskin. Som tar oss tilbake til noen av 70-tallets mest avholdte stunder, da Jeff Lynne videreførte arven fra The Beatles, med stort arrangerte sublime poptoner.
Jeff Lynne begynte med den mindre kjente sangen “Standing In The Rain”. Han tar sjansen på at halve verden kjøpte “Out Of The Blue”-albumet, og at de fleste husker alle sangene. De husker i hvert fall “Evil Woman”, og “All Over The World” fra “Xanadu”-filmen som kom like etterpå.
For å rekapitulere litt: Jeff Lynne gjorde ELO til en av 70-tallets mest populære popgrupper. Jeff Lynne ble en så respektert mann i eliten at han fant sin naturlige plass i The Traveling Wilburys sammen med de historiske størrelsene Roy Orbison, Bob Dylan, George Harrison og Tom Petty. Da to gamle opptak med John Lennon skulle restaureres til fullverdige Beatles-plater var det Lynne som fikk jobben som den femte Beatle. Større blir det som kjent ikke. For å understreke poenget var det Lynnes produksjoner for Harrison, Petty og Orbison som gikk over lydanlegget mens vi ventet på konserten i Oslo Spektrum.
Les også: Nelson synger Sinatra på sin måte (DA+)
Electric Light Orchestra kom tilbake med en storslått konsert i Londons Hyde Park i 2014, som ble så godt mottatt at han både ga ut et nytt album og bestemte seg for å begynne å turnere igjen. I Hyde Park hadde han med stort orkester fra BBC. På scenen nå er det bare tre strykere og to korister i tillegg til det vanlige bandet. I Hyde Park var det turnébandet til Take That som sto bak ham. ELO i dag handler mer om profesjonalitet enn personlighet.
Starten på showet har også vært i overkant strømlinjeformet. Men så kommer “Showdown”, der vi hører antydninger til knirkingen som gjorde mange av strykerarrangementene så spesielle i starten. I The Moves gamle “Do Ya” klarer de å høres ut som et garasjeband som sliter med å henge sammen. Det er ganske tøft. Låtene til ELO er så storslåtte at de nesten er nødt til å gå på skinner på en sånn konsert.
Dette åpner ikke for de store overraskelsene. Jeff Lynne hadde knapt nok stått på en scene på 35 år før han valgte å begynne om igjen. Dette er ikke noe han er vant til, og han prøver ikke late som han er en stor underholder heller. Snakket mellom sangene er begrenset. På den andre siden slipper vi det trivielle publikumsfrieriet med oppfordring til allsang og annen tjo og hei som mange av hans jevnaldrende popstjerner er så glad i. Vi skal heller ikke undervurdere verdien av scenedesignet, med sine vakre grafiske illustrasjoner av sangene.
Les også: Roger Waters til frontalangrep på USA og Israel (DA+)
Det er en grundig presentasjon av sin egen historie Jeff Lynne er i ferd med å gi oss, en lang og god hitparade. Han har fortsatt å gi ut plater, men det kommer bare én sang fra albumet han ga ut i 2015: "When I Was A Boy", som ligner litt på "Can't Get It Out Of My Head". som vi må vente litt på.
Fiolinintroen til Rosie Langley spenner forventningene for "Livin' Thing". Men der alle ville stått opp og danset på 70-tallet, begynner de nå å filme. Det blir ikke fullt så gøy å tenke tilbake på i framtida. "Å som vi danset" kommer alltid til å være mer romantisk enn "Å som vi tok opp med mobiltelefon". Lynne maner også fram Traveling Wilburys i "Handle With Care", og overlater klokelig nok Roy Orbisons refreng til en av gutta i bandet.
Den smellvakre “Can’t Get it Out Of My Head” kommer omsider selvfølgelig som det høydepunktet på en konsert den alltid vil være. Det går ikke an å få den ut av hodet etterpå heller.
Les også: Dammann: – Vi trenger en dose frivillig tvang (DA+)
“10538 Ouverture” antyder at livebandet til Lynne er bedre jo eldre materialet er. Her er det virkelig rått. Litt senere er det den like skitne rockelåten “Don’t Bring Me Down" som omsider får publikum til å reise seg og riste løs. Det er altså som rent rockeband denne konsertutgaven av ELO overraskende nok er best. . “Turn To Stone” og “Mr. Blue Sky” holder så vidt oppe feststemningen til det er slutt, men igjen går det litt på rutinen. Skal man forlange mer enn en prikkfri gjengivelse av gamle hits? Kanskje ikke...
Orkesteret kommer tilbake for et av sine første paradenummer, og det eneste Lynne ikke har skrevet selv: Chuck Berrys “Roll Over Beethoven”, som begynner med “riffet” fra Beethovens femte, “Skjebnesymfonien”, før den frenetiske gitarintroen signaliserer overgangen fra gammel til ny tid. Men nå er Electric Light Orchestra også gammel, klassisk musikk.