Elektrisk historie

I kveld spiller Jeff Lynne med sitt ELO i Oslo Spektrum. Men hvor ble det av Roy Wood?

 

40 år etter første gang de spilte i Norge, i Ekeberghallen, 36 år siden sist, i Drammenshallen, er kveldens konsert med Electric Light Orchestra en av høstens store konsertbegivenheter.

ELO er i dag ene og alene gruppa til Jeff Lynne. Han synger og har skrevet sangene. Men Electric Light Orchestra ble startet av Roy Wood. ELO begynte nemlig som popgruppa som før var kjent som The Move.

The Move var en av det sene 60-tallets fremste popgrupper, med hitlåter som «I Can Hear The Grass Grow», «Fire Brigade», «Flowers In The Rain» og «Blackberry Way». Sistnevnte hadde en spesiell lyd, drevet fram av et dramatisk strykerarrangement. Roy Wood la store planer om et orkester der instrumenter fra den klassiske musikken fikk større plass enn i det vanlige popformatet.

Dagsavisen anmeldte Jeff Lynne's ELO - «Wembley Or Bust»: En formidabel hitparade

Roy Wood hadde stor sans for Jeff Lynne fra den mindre suksessrike Birmingham-gruppa Idle Race, og forsøkte å få ham med i The Move. Til å begynne med uten hell. Lynne fikk høre om planene om Electric Light Orchestra, og ga etter hvis ELO kunne være hovedfokuset. De begynte å spille inn det første albumet til ELO, men måtte lage et siste album med The Move samtidig, for å finansiere de ambisiøse planene. Låten «10538 Ouverture» var ment å være en B-side for The Move, men med strykerne til Wood ble det i stedet den første singelen til ELO. Og en instant hit. Den spilles fortsatt på konsertene til ELO, det samme gjør The Moves «Do Ya».

Roy Wood var en multiinstrumentalist som også behersket fiolin, cello, kontrabass. På de første innspillingene til ELO gjorde han alt dette selv. Men så sluttet Wood brått, sannsynligvis etter en konflikt med den omdiskuterte manageren Don Arden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Roy Woods nye gruppe Wizzard utkonkurrerte de fleste på hitlistene med låter som «See My Baby Jive», «Angel Fingers» og den udødelige juleklassikeren «I Wish It Could Be Christmas Every Day». Wizzard hadde en rekke hits, samtidig med at Roy Wood kom med den ene solohiten etter den andre. Hør også hans vidunderlige soloalbum «Boulders», der han spiller alle instrumentene selv. Så gikk han på en pophistorisk kjempesprekk. Den har ingen kjent sammenheng med personlige problemer, teften så bare ut til å ha forsvunnet plutselig. Det kommer ikke lenger nye sanger fra Roy Wood, men han turnerer fortsatt. Gjerne før jul slik at han kan få framføre sin aller største hit også. En sang han sannsynligvis kan leve godt av, resten av sitt liv.

Da Roy Wood gikk sin egen vei hadde få tro på at Jeff Lynne kunne drive ELO videre alene. Etter de famlende omstillingsalbumene «ELO 2» og «On The Third Day» (sistnevnte med en versjon av «I Dovregubbens hall») i 1973, kom klassikeren «Eldorado» i 1974. Roy Wood fortalte at han var stum av beundring. I årene som fulgte ble ELO til et av 70-tallets største band. Resten er en annen historie, som kommer til å bli grundig gjennomgått i Oslo Spektrum i dag.