Sondre Lerche har gått fra skilsmissealbumet «Please» til nytelsesalbumet «Pleasure», som slippes fredag, og som han fikk hjelp av en samlivsterapeut til å formulere sine tanker om.

Eldre og lovende

Sondre Lerche lager fortsatt stor popmusikk. Selv om han aldri tar minste motstands vei, verken i tekst eller musikk.

 

5

Sondre Lerche

«Pleasure»

PLZ

I disse Bylarm-dager blir vi minnet om hvor langt Sondre Lerche er kommet siden århundreskiftet, da han 17 år gammel var så ung og lovende at vi bare fikk se ham gjennom et vindu til et stappfullt lokale i Bergen. Han fikk sporenstreks kontrakt med plateselskapet Virgin, og platedebuterte under Bylarm i Tromsø i 2001. «Langt mer reflekterte sanger enn alderen skulle tilsi», «en mann for framtida», var sånt som vi skrev derfra. Framtida er nå, og Sondre Lerche imponerer fortsatt. I stedet for å bli en gjennomsnittlig popartist var han en stund litt for smart for sitt eget beste, men siden på høyde med sine egne ambisjoner. Nå er alderen ikke noe å skryte av lenger. Men sangene er fortsatt «reflekterte». Det kommer vi tilbake til.

Sondre Lerches niende album begynner med «Soft Feelings», med dunkende Frankie Goes To Hollywood-pumping, før refrenget slår inn med Lerches umiskjennelige popteft. Som vi heldigvis får høre mye mer av utover på albumet, Samtidig tar Lerche aldri minste motstands vei i møtet med sitt publikum. Enda en gang får vi en rekke utfordringer å forholde oss til. Bare noen av låter er spilt inn med bandet hans, resten er store produksjonsnummer, utført av Kato Ådland og Mattias Tellez.

Dagsavisens anmeldelse av «Please»: 32 år, åtte album, stadig bedre

«I Know Something That’s Gonna Break Your Heart» høres lenge ut som de mest smektende poptonene, men bryter også rett over i partier som nærmest er avant garde. Her er også sånne idiosynkratiske detaljer som to minutter inne i «Soft Feelings», der de slipper til refrenget i brøkdelen av et sekund, det høres nesten ut som om noen trykket på feil knapp, men det skjerper oppmerksomheten, og skiller musikken ut fra den gemene mengden av designerpop. «Bleeding Out Into The Blue» er enda et sånt glansnummer produksjonsmessig, med uklare grenser mellom vellyd og støy. Av og til tar dette herlig overhånd. «Violent Game» har en lang sekvens som høres ut som voldelig smerte, før den går over i to minutter ekstremsport med gitar. Dette skrives i god tid før Lerches tilmålte halvtime på Bylarm i går, men var det opp til meg hadde han konsentrert seg om denne ene låten og latt den vare og vare.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

«I’ve got so much love to give», synger artisten i den nevnte åpningslåten. Veldig mye love, skal det vise seg. Forrige album, «Please» var et slags oppbruddsalbum. Denne er mer delt mellom følelsen av pleasure og å skulle please. De som vil kan godt høre sangene som et motstykke til kjæresten Linnea Myhres roman med den fortellende tittelen «Hver gang du går fra meg». Sangene står seg uansett godt som universale fortellinger om følelsesmessig forvirring. «I wanna be above this state of mind/Even though my hidden shame is now my greatest pride/ I wanna turn male privilige on it’s head/even though without it I would probably be dead», synger han i «Reminisce».

Årene i Amerika har først og fremst gjort Sondre Lerche godt tekstmessig. Om følelsene er usikre er formspråket selvsikkert så det holder. At han har fått psykolog og parterapeut Sissel Gran til å tolke tekstene i presseskrivet er kanskje å gi oss mer enn vi trenger å vite. «Det er en dør som har åpnet seg i Sondre Lerche, og bak den døren har det skjult seg et hemmelig rom i hans kunstneriske univers». Ikke en beskrivelse som umiddelbart ville falt meg inn, men sånn kan det vel også sies. Alt dette, og et herlig frekt sitat fra Prefab Sprouts «Appetite» mot slutten av «Hello Stranger» attpåtil: Hva mer kan man ønske seg?