Nye takter

«Eldre liker best gammel musikk – er det ellers noe nytt?»

VOLUM 11: Siste forskningsnytt: Folk liker best musikken fra da de var unge. Eldre hører lite på dagens hits. Teoriene er nå formelt bekreftet.

Under de rådende samfunnsmessige forhold er ikke tida inne for forskningsskepsis. I dette tilfellet må det likevel være lov å si at resultatene i undersøkelsen fra University of Westminster slår inn en åpen dør til fortida. Den bekrefter bare noe alle har hatt en fornemmelse av lenge. Jeg kjenner mange musikkinteresserte, men vet ikke om noen som synes at dagens musikk er bedre enn den de vokste opp med. Selv merket jeg allerede som 11-åring i 1968 at jeg syntes at årets beste hits ikke kom opp mot de fra 1967.

Denne undersøkelsen, og denne vissheten, må ikke forveksles med vinterens harde debatt om musikken virkelig, beviselig var bedre før i tida. Alle som foretrekker musikken fra sine formative år bør anerkjenne at nye generasjoner har nye preferanser. At voksne mennesker ikke hører så mye nytt ble jeg minnet om i sommer, da det ble etterlyst sanger som forholdt seg til den nye koronakrisen. Dette var mens Tix regjerte på topplistene med «Karantene».

I NRKs «Nyhetsmorgen» torsdag ble funnene fra University of Winchester presentert som musikk folk ville tatt med seg på en øde øy. Om problemstillingen virkelig hadde vært aktuell hadde det vær en effektiv måte å utslette alle gode minner om hits fra 60-tallet, som etter en uke på repetisjon hadde vært ødelagt for alltid. De spilte tilfeldigvis «Imagine» på P2 etterpå, en påminnelse om at det etter en stund kan bli for mye av det gamle, gode.

Øde øy-vinklingen virket snodig utdatert, fra en gangen det kunne tenkes at man hadde med grammofonplater på en øde øy. I dag hadde vi hatt med mange millioner sanger til en øde øy, flere enn det kommer til å bli tid å høre på om man blir der resten av livet. Men her er poenget som var misforstått i NRKs gjengivelse av saken: Undersøkelsen er basert på valgene til deltakerne i BBCs radioprogram «Desert Island Discs», der kjente mennesker velger ut favorittmusikken sin. Det er det eldste radioprogrammet i Storbritannia. Det er et forskningsmessig godt utgangspunkt, fordi dette er plater folk har valgt uten engang å vite at de skulle bli forsket på.

Jeg er redd preferansene for gammel musikk stikker enda dypere enn bare en generell antydning om gode, nostalgiske minner. I alle fall for meg. Mine favorittsanger med mange artister vil ofte være de jeg hørte aller først. Hva er min favoritt med Bob Dylan, som virkelig har hundrevis av sanger å velge mellom? «I Threw It all Away». Som var den første jeg kan huske å ha hørt. En av mine beste venner, et par år eldre enn meg, trekker fram «Like A Rolling Stone», som var den første han hørte.

Jeg var 12 år da «I Threw It All Away» kom ut. Jeg kan ikke si mer konkret enn at den minner meg om sommeren 1969, men knytter den ikke til spesielle hendelser. Jeg skjønte ikke stort av hva den handlet om, men må si i ettertid at sangens enkle budskap om å ta godt vare på det man har, varmt og klokt presentert, det har stått seg godt. Jeg hørte aldri noen andre si at «I Threw It All Away» var favorittsangen deres med Bob Dylan, før Nick Cave ga uttrykk for det samme i et intervju i fjor. Han er et halvt år yngre enn meg. Jeg tenker det forklarer saken. Uten sammenligning mellom Cave og meg for øvrig, legger jeg for sikkerhets skyld til.

Jeg hører mye på 60-tallsmusikk, ofte fra radioprogrammer på BBC, Tony Blackburns «Sounds of The 60’s», Johnny Walkers «Sound Of The 70’s», ikke minst Paul Gambaccinis «Pick of The Pops» som spiller gamle hitlister fra en gitt uke i sin helhet, for virkelig å mane fram følelsen av hvor man var i tid og sted den gangen. Det er også vel verdt å høre på Bård Oses mange programmer på NRK. Jeg merker likevel at det hele tida er et behov for noe nytt, ikke bare Bob Dylans «Rough And Rowdy Ways», men også Taylor Swifts «Folklore», eller en nysgjerrig gjennomgang av ukas nye låter. Bare jeg slipper å høre dem på en øde øy.

Mer fra Dagsavisen