Ei gruppe for de store oppgavene

4

KONSERT

Highasakite

Øyafestivalen

Highasakite er en av de få norske gruppene som er store nok til å være hovedattraksjoner på Øyafestivalen. De viste seg tilliten verdig. Det er vel og bra å ha spilt i Glastonbury og Roskilde tidligere i sommer , men å være siste band ut på hovedscenen for et norsk band på Øya en fredagskveld, det er spesielt. Highasakite tok godt vare på oppgaven, med godt opparbeidet rutine. Kanskje bare litt for godt? Dette har de altså gjort på festivaler rundt i Europa i hele sommer, og det er ikke rom for de store spilloppene. Kanskje kunne den mye omtalte jazzbakgrunnen i gruppa får litt større plass etter hvert?

Les anmeldelse: Verdt å vente 35 år på New Order

Det er tredje gang på fem år på Øya for Highasakite. De har gått gradene, men var allerede i ferd med å bli publikumsfavoritter da de spilte på den gamle Sjøsiden i 2012. I 2014 var de på det nye  Amfiet i Tøyenparken, i et større format, med en større selvsikkerhet som kler den storslåtte musikken. Og her er de også tilbake, nå som hovedattraksjoner på hele festivalen, og deres største oppgave hittil. De nyter godt av den opphøyde posisjonen, det begynner bli mørkt rundt dem, de har mye lys, laser, pyro og røyk og alt som skal til for å lage et helt stort show.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Highasakite  gjentar ikke gamle bedrifter. Tvertimot spiller de omtrent hele det nye albumet, «Camp Echo». Et litt dristig trekk når det forrige albumet har vist seg å være et av de mest avholdte som er gitt ut i Norge i moderne tid. Men de nye låtene er gode, og kjente nok til å bære kvelden. Jubelen som møter refrenget på «Someone  Who’ll Get It» sier sitt. «Leaving No Traces» og «Keep That Letter Safe» tar godt vare på fortida. Var det også en versjon av Bon Ivers «Heavenly Father» vi hørte med vakker hornmusikk der?

Les også: Alt om Øya 2016

Highasakite er blitt et band som kler de store scenene, med lyd som svever majestetisk og luftig over den store arenaen. Dette skrev vi for to år siden på samme sted, og det gjelder faktisk ennå. Men det er en liten hake ved oppsettet: De store arrangementene, ofte med mye synth på en gang, blir av og til for store for sitt eget beste. Lyden sklir ut, til en litt for ugjennomtrengelig  masse, uten de subtile nyansene vi er vant til fra studioinnspillingene. Det er heller ikke så lett når alle tilløp til stille partier blir akkompagnert av New Order i bakgrunnen. Fredagskvelden hadde nemlig  Øyas strengeste tilfelle av motprogrammering i år.

Dette er en liten innvending i forhold til den suverene håndteringen av formatet. Mot slutten bekrefter «Golden Ticket» at deres nye låter er blitt vel så populære som de gamle favorittene. «Drita kjekt» synes Ingrid Helene Håvik på entusiastisk sunnmørsk, og det var hun tydeligvis ikke alene om. De spiller «Since Last Wednesday» til slutt, nå hører vi New Orders klassiske «Blue Monday» dunke nedenfor, men det er ikke så verst dette heller. Et ekstranummer må det bli helt til slutt, «Lover Where Do You live», som de åpnet med forrige gang. Da er denne ringen sluttet. Highasakite har et olympisk sett med ringer å spille videre på.