Eddie Van Halen (1955-2020): Han gjorde 80-tallet til en fest

Åttitallet hadde vært mye tristere uten Eddie Van Halen. Nå sørger musikkfans over en av verdens mest innflytelsesrike rockegitarister.

Ekkoet av det bekymringsløse 80-tallet er brått blitt spakere. Eddie Van Halen, gitaristen som fikk tusenvis av unge til å grine seg til en elektrisk gitar og plugge den i veggen, er død, 65 år gammel av strupekreft. Mannen med det brede gliset og grepet om gitaren hadde en mild og vennlig personlighet og en virtuos rekkevidde som gjorde han til et selvskrevent sentrum i bandet han drev livet gjennom, selv om han ikke rent bokstavelig sto i front.

Med store riff, sylskarpe soloer på selvbygde gitarer og melodier som fikk allsangrefleksen til å kickstarte, skapte han med låter som «Hot For Teacher», «Panama», «Dance The Night Away» og ikke minst «Jump» et bekymringsløst, men også trøstende soundtrack til mang en ungdomstid.

Artikkelen fortsetter under bildet.

David Lee Roth og Eddie Van Halen sammen på scenen igjen i 2015. Foto: AP

Les også: Reggaelegenden Toots Hibbert er død

Edward Lodewijk Van Halen ble født i Amsterdam, men familien flyttet til California og han vokste opp sammen med blant andre broren Alex i Pasadena. I 1974 dannet han collegebandet som snart skulle ende opp med broren på trommer, Michael Anthony på bass og David Lee Roth på vokal. Tanken var at Eddie skulle bli trommeslager fordi det var mye morsommere enn å vinne talentkonkurranser med klassiske Mozart-triller på pianoet, men snart gikk han lei og ga trommesettet til broren. Han fikk sin første gitar som 12-åring og lærte seg på kort tid alle soloene til Cream og Eric Clapton – hans store forbilde.

Det var som gitarist at han dannet bandet som først het Mammoth, men som ble til Van Halen da de gjøv løs på de feststemte rockeklubbene og barene i West Hollywood.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eddie Van Halen på scenen i 2004, i kjent, jublende gitarpositur. Foto: Tom Hood / AP / NTB

Eddie Van Halen. Foto: AP/NTB

Les også: Legendene har slått på strømmen igjen

Dette var en by også den gang der håp og drømmer for de fleste ble skylt ut i rennesteinen med slagg og dovent øl. Men Hollywood er også springbrettet for de store talentene, og Eddie Van Halen var ett av de aller største. Man kan tenke seg effekten av hans «Eruption»-solo live i disse formative årene, og nettopp denne kraftprestasjonen av en gitarsolo ble da også sterkt medvirkende til at «Van Halen» (1978) ble et av tidenes største brak av et debutalbum, som solgte millioner og kostet bare 46.000 dollar å spille inn. «Eruption» er siden flere ganger kåret til tidenes gitarsolo, og Eddie Van Halen nevnes i samme åndedrag som Jimi Hendrix og nevnte Clapton.

I dag er gitarsoloer nærmest blitt en anakronisme, men på seint 70-tall da tungrocken kjempet om de øverste listeplassene med diskoen, var hurtig og komplekst gitarspill, «fingerplukking» og soloer helt sentrale elementer i en musikkform som fant veien til millioner av hjerter gjennom bilstereoene, barene, studentmiljøene og tenåringsdrømmenes vanskelig irrganger. Flere av de største gitaristene var soloinstrumentalister, mens Eddie Van Halen kombinerte teknikken med en uslåelig teft for de store melodiene skapt i et fellesskap. I tillegg dannet han på egen hånd et nytt «pensum» innen sjangeren, et tohåndsgrep, såkalt «tapping», som han perfeksjonerte til det umulige etter først å ha blitt inspirert av Led Zeppelins Jimmy Page.

En annen erketypisk «gitarhelt», Joe Satriani, sa det helt treffende da han kommenterte kollegaens død, at Eddie Van Halen brakte smilet tilbake til gitarrocken på et tidspunkt da den begynte å bli vel seriøs. Han la til at Van Halen dessuten skremte vettet av millioner av gitarister fordi han var så fordømt god.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eddie Van Halen sammen med Michael Jackson på låta Beat It. Foto: AP

Les også: Da The Rolling Stones kastet ut Donald Trump

Van Halen vant stort på å ikke kludre det til for mye, verken med avanserte innspillingsteknikker i studio eller i musikken, som besto av store refrenger, lekne melodier og ikke minst et gitarspill som fikk gitarister verden over til å måpe. Vokalist David Lee Roth var dessuten en frontmann med en stor bluesrusten stemme, påfugl-kostymer og en større enn livet-holdning til det meste. Roth og Eddie Van Halen var dynamitt sammen på scenen, like fjollete som de var eksplosive, som ikke tok fem øre for å fly over publikum i vaiere og uhemmet fri til kameraene og alle jentene på første rad. De ble selve klisjeen av et rockeband, og de visste å utnytte det ved å ikke legge skjul på at det meste ble gjort for moro skyld

Alle albumene solgte til platina, og i 1982 da de utga «Diver Down» toppet Eddie Van Halen i tillegg verdens lister med gitarriffet på Michael Jacksons monsterhit «Beat It». Låten som var med på å løfte Jacksons «Thriller»-album ble også et symbol på at Van Halen var et bindeledd mellom tungrocken og popmusikken.

To år etter kom Van Halens «1984», med blant annet «Jump». Der og da var det ingen band i verden som var større enn Van Halen. Nedturen ble tilsvarende hard. Etter et perlekjede bestående av albumene «Van Halen», «Van Halen II» (1979), «Women and Children First» (1980), «Fair Warning» (1981), «Diver Down» (1982) og så «1984», forlot Lee Roth bandet. Eddie Van Halen hadde i likhet med broren Alex, gruppas største partyløve, personlige nedturer, skilsmisser og kompliserte sykdomsforløp etter mange år med hard festing, alkohol og kokain.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Klassisk Van Halen, David Lee Roth og Eddie Van Halen i 1982. Foto: AP/NTB

Les også: 50 år siden Jimi Hendrix døde

Faren Jan Van Halens død i relativt ung alder av alkoholmisbruk ble en vekker for begge sønnene, men Eddie Van Halen skulle bruke mange år og tunge rehabiliteringsøkter på å bli endelig tørrlagt. Van Halen fortsatte med Sammy Hagar på vokal, før David Lee Roth returnerte i 2007, i samme tidsperiode som Van Halens sønn Wolfgang erstattet Michael Anthony på bass. Fem år etter skulle «gitarbibelen» Guitar World Magazine plassere Eddie Van Halen som nummer 1 på listen over 100 Greatest Guitarists of All Time, en av mange lignende lister han topper.

Ikke bare er Eddie Van Halen berømt for spillet, men også for å bygge om og trimme gitarer slik andre trimmer biler, med egne patenter på tilleggsutstyr og drastiske metoder - som å lage en «flying V»-liknende gitar ved å bruke en motorsag på en Ibanez Destroyer. Helt vellykket ble det ikke, og gitaren fikk derfor navnet «The Shark», etter «tennene» sagen etterlot.

I dag er både «The Shark», «Bumblebee», «Frankenstein», «Dragon Snake» og «Baretta» blitt herreløse, gitarer som bidro til at Eddie Van Halen ble en Mozart på sitt felt. Han var en håndverker og nyskaper på instrumentet som mer enn noe definerer rocken som sjanger, og en mann som i ren handling fortalte verden at musikk og populærkultur slett ikke behøver å være alvorstungt og mettet med en dypere mening.