Nye takter

Æ é så gla’ i skjorta mi

VOLUM 11: D.D.E. gir ut den siste sangen Frode Viken skrev før han døde. Denne er en hyllest til T-skjortene med bandmotiv. Det var på tide.

Tittelen «Tatta te tu» er i utgangspunktet vanskelig å forstå. De som ikke er helt stødige i nordtrøndersk frykter kanskje det verste. Det viser seg at «tatta» betyr «tatt den», «te» er «til» og «tu» er «tue», i betydningen vaskefille. Det er mannen i huset som har vasket sin kjære T-skjorte med utslitt Queen-motiv, og opplever at fruen har tatt den rett av dørkarmen der den var gjemt bort til tørk, og brukt den til vaskefille – «tatt a tå, å tatt a te tu». Allerede i første linje synger vår helt at han alltid har hatt dilla på T-skjorter med trykk. D.D.E. har alltid vært best i et ettertenksomt hjørne, men dette er en av deres aller beste humorsanger.

Saken fortsetter under bildet. 

###

Dagsavisens kommentator fotografert i 2017, iført T-skjorta fra Postgirobyggets album "4 - 4- 2"  fra 2001.  Foto: Privat

T-skjorter med artistmotiv er en egen del av popkulturen. Jeg husker fortsatt min første, som mora mi hadde kjøpt på en tur til Bergen. Den var med Pink Floyd, hun visste nok ikke hvem de var, dette var før «Dark Side Of The Moon» også, så nesten ingen andre visste det heller, men den så fin ut, passet bra og var god å ha i årene som fulgte.

Utover 70-tallet ble slike T-skjorter sakte, men sikkert en egen industri. Sjelden i samarbeid med artistene selv, inntrykket var vel heller at dette var dristige framstøt fra entreprenører i manufaktur. 80-tallet gjorde disse klærne til en del av markedsføringen. Hver plateutgivelse hadde sin T-skjorte. Og nå begynte de å hope seg opp, spesielt for oss med kontakter i musikkbransjen. Den fineste kom med det første albumet til Barbie Bones. Jeg har tatt vare på noen av disse, men stoffet er slitt, og de sitter ikke helt bra lenger, for å si det mildt.

Etter hvert ble det vanligere at artister beskyttet sin egen merkevare, krevde enerett på bilder og logoer på klær, og nå er dette en institusjonalisert del av konsertene, den store disken med bandeffekter. Opp til et visst nivå er det her en stor del av livsgrunnlaget for artistene tjenes inn. For de store stjernene er det derimot bare enda en faktor som gjør dem til verdens rikeste. De mer tvilsomme artiklene som artistene ikke tjener noe på selges som kjent utenfor konsertsalene etterpå.

Jeg har fortsatt gode minner fra den gangen jeg stilte opp for musikkavisa Puls i platebransjens fotballturnering, og redaktør Arild Rønsen kledde opp hele laget i Sputnik-trøyer. Den jeg har tatt best vare på fikk jeg i forbindelse med en nyutgivelse av The Aller Værste, med fotgjengeren fra omslaget til «Dans til musikken»-EPen på trøya. Den har jeg «rasjonert», den brukes bare ved et par spesielle anledninger i året, og er i god stand. Grunnen til at jeg forsøker å få trent et par ganger i uka er hovedsakelig for å kunne fortsette å bruke denne i noen år til. Den med Barbie Bones er jeg redd jeg aldri får på meg igjen. Jeg har generelt trappet litt ned på bruken, både av gamle band- og festivalskjorter. Jeg er fortsatt ikke sikker på hvilke signaler som ble sendt ut av Jon Skolmens rollefigur i «Koselig med peis», med forskjellige trøyer fra Moldejazz ved hvert møte. Men jeg må likevel si, jeg deler Frode Vikens bekymringer for at noen skulle finne ut at de ikke lenger er noe å samle på.

Mer Volum 11: Sang til Aurora og til ungdommen

Siden ikke hvem som helst har lov til å trykke opp slike klær, har jeg har en egen forretningsidé: Tenk å kunne gå rundt på hipsterfestivalene med spesiallagde, kryptiske design der det for eksempel står «Et obskurt band som lagde verdens beste album i 1967» eller «En engelsk sanger som døde i 1974 før noen hørte hans tre album», eller bare «Et band du aldri har hørt om før». Alt som kan få oss til å se litt mer interessante ut i mengden enn at vi var på den samme festivalen i 2015 også, eller at vi hadde oppdaget Metallica allerede da de spilte på Telenor Arena i 2010.

Mer fra Dagsavisen