Kultur

Du og jeg, døden

Farvel til slekt og venner: Deres 15. og kanskje tristeste plate til nå.

Dagsavisen anmelder

POP

deLillos

«Rett og slett livet»

Warner

«Stadig dør det folk omkring meg som jeg ikke ante feilte noenting», synger Lars Beckstrøm, på denne platas siste spor, «Drøm». Da har Lars Lillo-Stenberg allerede tatt avskjed med sin onkel, sunget en tekst av sin nylig avdøde far, og hyllet ham i en egen sang; og vi har hørt flere andre låter om tvil, utilstrekkelighet, aldring, og altså død. Til og med Lars Lundevall, som ellers pleier være blid og dra opp stemningen med gitarvreng, synger en litt sørgmodig ballade om en gammel kamerat som har havnet i «et stort svart hull».

Likevel er dette langt fra noen nedtur-plate. Der deres forrige album hyllet vitaliteten i gitarrock, viser denne plata deLillos på sitt mest poppa. Muntre melodier og lette enderim skaper kontrast til det ofte svært mørke innholdet i disse låtene. Det er rett og slett livet i sine mange fasetter som bandet anført av Lars Lillo gir et konsentrert bilde av. Kanskje best i nevnte «Onkel Tico», et både vittig og ærbødig portrett av en glad gammel mann som skålte i whisky soda til solen sto opp og stekte biff til frokost, men gråt når Billie Holiday sang «Strange Fruit». Denne er akkompagnert av bare piano og strykere, og er et vellykket eksempel på bandets evne til å fornye sitt uttrykk, etter 15 album.

Dessuten er dette en fantastisk flott innspilling, gjort i Rainbow Studio (også en institusjon fra en annen æra) med en rund og rik klang. Så man blir også glad av plata, for som Beckstrøm konkluderer i samme sang som nevnt innledningsvis: «De fleste jeg har kjær, er ennå her, takk og lov». deLillos, for eksempel.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no