Dr. John er død

– Jeg lager lydbilder fra New Orleans, for å forsøke å bevare en kultur som ikke nødvendigvis kommer til å vare evig, sa Mac Rebennack, bedre kjent som Dr. John, da jeg traff ham en varm ettermiddag i Roskilde i 1996.

Omstendigheten evar litt underlige. Vi satt der og snakket sammen mens Bob Dylan sto på scenen 200 meter bortenfor og sang. Dylan og Dr. John var med på samme plate en gang, på «Doug Sahm And Band» i 1973. Dr. John er en sånn fyr som får det til å se ut som han har vært med på det meste.

[ Les også: Bruce Springsteens "Western Stars". Et nydelig album langt fra rock'n'roll ]

Doktoren hadde allerede en fargerik fortid da han ble et kjent navn mot slutten av 60-tallet. Han vokste opp i New Orleans, og levde livet på skyggesiden, mens han forsøkte å livnære seg som musiker. Først som gitarist, en karriere som ble hemmet da han fikk skutt av en finger. Han flyttet fra byen, ble blant mye annet studiomusiker for Phil Spector, og lagde sitt første album på stjålet studiotid fra Sonny & Cher.

Følg oss på Twitter og Facebook!
 
Det første vi hører fra Mac Rebennack på debutalbumet fra 1968 er at han presenterer seg som voodoo-doktor: «The call me Dr. John/known as The Night Tripper/.../I got medicine to cure all your ills/Got remedies of every description» messer han i «Gris-Gris Gumbo Ya Ya». New Orleans-mytologien er over alt på plata, som brenner med en sjelden glød. Uttrykket er en slags psykedelisk blues, med musikk som klart kommer fra en annen tid, men som har beholdt sin intense mystikk. Hvor dypt stakk alt dette?

– Jeg er ingen religiøs person, kall meg heller spirituell, sa Dr. John sist vi traff ham.

«Gris-Gris» gjorde Dr. John til en av datidens store kulthelter. Det nærmeste Dr. John har kommet stjernestatusen var i 1973, med albumet «Right Place, Wrong Time», der tittellåten faktisk ble en stor singelhit i USA. «Such A Night» var også en stor publikumsfavoritt. På albumet fikk doktoren hjelp fra The Meters, New Orleans’ fineste funkensemble, og satt en ny standard både for seg selv og andre. Men den nye populariteten ble ikke vedlikeholdt. Et avhengighetsproblem hjalp ikke på stayerevnen.

Etter at han ikke ble permanent popstjerne har Dr. John laget en lang rekke, ofte svært forskjellige, plater. Da han spilte i Molde i 1990 hadde han nettopp gitt ut ei plate full av gamle standardlåter fra jazzen. Det neste albumet het, typisk nok, «Going Back To New Orleans». Han var med på The Bands «The Last Waltz», og han har spilt i Ringo Starrs All Star-Band. Dr. John var seg selv i flere episoder av TV-serien «Treme», og var selvfølgelig med da Foo Fighters kom til New Orleans i «Sonic Highways». I 1998 lagde han albumet «Anutha Zone» med yngre britiske beundrere som Paul Weller, Spiritualized og Primal Scream.

Og sånn har han fortsatt, med litt av hvert. Albumet «The City That Care Forgot» fra 2008 ble til i etterdønningene av orkanen Katrina som rammet hjembyen hans i 2005. Som tittelen på albumet antyder var han mildt sagt skuffet over hjelpen som uteble etterpå. «The City That Care Forgot» var full av sviende kritikk av styresmaktene. Et sveip innom krigen i Irak forsterket raseriet. Det var god, organisk stemning over musikken, med boblende rhythm and blues under stemmen til doktoren, som holdt godt gammelt mål. I den gospelaktige «Promises, Promises» gikk han sammen med Willie Nelson i ei nidvise mot Det hvite hus. «My People Need A Second Line» avslørte at de tradisjonelle begravelsesprosesjonene i hjembyen var truet av de lokale myndighetene. «Life Is A Near Death Experience» sang Dr. John, og det kan vel de fleste være enige i.

På «Locked Down» fra 2012 var det igjen åpenbart en ny Dr. John vi møtte. Det vil si, vi hørte jo godt at det var ham, men det var lenge siden det hadde gått så hett for seg rundt ham. Han fikk god hjelp av produsenten Dan Auerbach fra The Black Keys. Musikken hadde fortsatt New Orleans godt nede i groovene, men den glødet med en ny intensitet. En av arbeidsmetodene til Auerbach var å holde doktoren unna pianoet, og i stedet la ham spille på andre keyboards, for at han ikke skulle låte så veldig forutsigbart. Men samtidig hente fram igjen den gamle Dr. John, The Night Tripper, fra før han ble så veldig allment akseptert. Belønningen var en Grammy, for årets beste bluesalbum.

Dr. Johns siste plate ble  «Ske-Dat-De-Dat» fra 2014, en hyllest til hans store forbilde fra New Orleans, Louis Armstrong. Det skal ikke mer til enn åpningslåten «What A Wonderful World» for å komme i godt humør. Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Ja, det er jazz. Men Dr. John er veldig mye mer. Før konserten i Molde i 1990 spurte vi ham om hva han kaller alt dette selv?

– Musikk å riste på rumpa til.