Dobbelt 50-årsjubileum for Grateful Dead

I løpet av fem måneder i 1970 ga Grateful Dead ut to av countryrockens tidlige klassikere, «Workingman’s Dead» og «American Beauty». Nå kan vi følge innspillingen av den første på et nytt utvidet trippelalbum, mens den andre følger etter.

 

Det slo ned som en bombe da Grateful Dead etter tre studioplater og en (selvsagt) dobbel liveplate sadlet om og i juni 1970 slapp folk- og countryalbumet «Workingman’s Dead». Det fortelles at da deres plateselskapssjef på Warner Brothers, Joe Smith, fikk høre tapen med den nye musikken stormet han gledestrålende ut av kontoret og løp gjennom Warner Bros-korridorene mens han brølte «Grateful Dead har lagd en plate, Grateful Dead har lagd en plate!». Underforstått at her var endelig noe selskapet kanskje ville klare å selge, noe de bare i svært beskjeden grad hadde klart med bandets tidligere utgivelser.

Les også: Toots  & The Maytals kom sterkt tilbake. Men nå er reggaelegenden alvorlig syk.

Så var da også «Workingman’s Dead» like jordnært nedpå som de andre Dead-platene hadde vært psykedelisk ekspanderende. Og som ikke det var nok, bare fem måneder seinere fulgte bandet opp med albumet «American Beauty». En plate som videreutviklet visjonene «Workingman’s Dead» hadde utforsket, og som gjorde det så godt at Grateful Dead med disse to albumene utvidet sitt publikum betraktelig.

 

Da hippiebølgen og den psykedeliske rocken skjøt fart i siste halvdel av 1960-tallet sto Grateful Dead i første rekke. Musikalsk var de ekspansive og brøt med de fleste regler, der de jammet seg framover og ga plass til Jerry Garcias lange soli som snirklet seg oppover og utover før han med stor autoritet og følsomhet samlet trådene og styrte fram mot en myk landing. Kulturelt sto de sentralt da San Francisco i en periode ble verdens musikalske navle, og sammen med Jefferson Airplane var Grateful Dead et slags «husband» på de kule arrangementene i den hippe bydelen Haight Ashbury. Og ikke minst, da forfatter Ken Kesey («Gjøkeredet») og hans flippete gjeng Merry Pranksters holdt hoff med sine «Acid Tests» var det som regel med Grateful Dead på scenen og LSD i velkomstdrinkene. Det handlet på alle måter om turn on, tune in & drop out. Grateful Dead var på alle måter far out.

Les også: En av høstens sterkeste norske plater

Aller viktigst for den store forvandlingen var steelgitaren Garcia hadde kjøpt i Boulder, Colorado mens bandet var på turné. Siden bandets tekstforfatter Robert Hunter også hadde blitt med på turneen, varte det ikke lenge før Garcia og Hunter i fellesskap hadde skrevet noen nye låter. Sanger som «Dire Wolf», «Uncle John’s Band» og «Casey Jones» fant kjapt veien inn på settlistene til bandet, og Garcia & Co følte snart på lysten til å prøve dem ut også i studio.

 

Det fikk de anledning til vinteren 1970, da de tilbake i hjembyen oppsøkte Pacific High Recording Studio, det samme som de hadde brukt til sin forrige studioplate «Aoxomoxoa» året før. Den gangen hadde de brukt så lang tid på innspillingen at det hadde sprengt alle budsjetter. Plata solgte lite og da regnskapet skulle gjøres opp viste de nakne tallene at de skyldte plateselskapet 200.000 dollar, et nokså anselig beløp på den tida. De var også kontraktforpliktet til å levere enda et album. De måtte bare for enhver pris prøve å unngå en ny kostnadssprekk. Da passet den mer akustiskpregete og tekstbaserte miksen av folk og country på de nye låtene godt. De kunne spilles inn mer rett på, og bare et par uker etter at de gikk i studio i februar 1970 kunne de forlate lokalet med ferdig plate. Jerry Garcia karakteriserte musikken på plata som «arbeiderutgaven av Grateful Dead». Derav tittelen «Workingman’s Dead».

Les også: En ganske lang hyllest på Van Morrisons 75-årsdag 

At «Workingman’s Dead» ble innspilt så kjapt var altså noe bandet hadde hatt som klar intensjon da de gikk inn i studio. At de bare fire måneder etter skulle spille inn «American Beauty» var derimot ikke planlagt. Egentlig skulle Grateful Dead den våren delta på Medicine Ball Caravan tour, en turné som ønsket å gjenskape noe av atmosfæren fra Woodstock og der bandene skulle sove i indianske teepee. Men etter hvert som det nærmet seg turnéstart ble Grateful Dead mer og mer skeptiske, og det endte med at de trakk seg fra hele turneen. Dermed fikk de også litt uventet fritid, og de fant kjapt ut at et par av ukene med fordel kunne brukes i studio. De hadde jo allerede skrevet flere nye låter som hørte hjemme i det samme jordnære segmentet som dem på «Workingman’s Dead».

Resultatet ble «American Beauty», med perler som «Friend of the Devil» (senere kjent som «Hinmann og eg» med Hellbillies), «Sugar Magnolia», «Ripple» og selvsagt bandets signaturlåt over alle, «Truckin’». Med sin miks av jordnær folk og country er albumet opplagt i nært slektskap med «Workingman’s Dead», men skiller seg likevel også ut på noen punkter. Ikke minst ved at mens låtstrukturen sto mer sentralt på «Workingman’s Dead» er fokuset på «American Beauty» mer rettet mot harmonier. Dette var noe Grateful Dead før disse platene i svært liten grad hadde brydd seg med. Men da Stephen Stills i 1968 bodde på ranchen til Mickey Hart i tre måneder og ofte fikk besøk av David Crosby ble det mye skjønnsang.

Les også: Motorspsychos nye album er kronen på verket

I tillegg var disse nye låtene radiovennlige, og førstesingelen «Uncle John’s Band» fikk da også mer radiospilling enn noe med Grateful Dead tidligere hadde fått. Uten at det sier så altfor mye. Singelen kom i hvert fall aldri høyere enn 69. plass på US Hot 100. Baksiden på den, «New Speedway Boogie», omhandlet for øvrig Grateful Deads famøse initiativ til å leie inn Hells Angels som sikkerhetsvakter på Altamont-festivalen i desember 1969. Det endte i et voldelig kaos der en ung publikummer ble mishandlet til døde av Hells Angels. Det hører med til historien at «New Speedway Boogie» i Norge kom på 6. plass på «Ti i skuddet» i desember 1970, hvorpå programmet ble nedlagt. Uten sammenheng for øvrig.

 

«Workingman’s Dead» og «American Beauty» ble ingen øyeblikkelige storselgere, men store nok til at de skrapte de nedre lag av Top 30 og snart sikret bandet deres første gullplater. Deres «long strange trip» hadde startet for alvor. En ferd som med tiårene skulle etablere Grateful Dead som en institusjon i amerikansk musikkhistorie. Et kulturelt fenomen som har forent deadheads rundt om i hele verden og som har foret markedet med flere svære liveplateserier og forseggjorte CD-bokser enn man ville tro var mulig.

 

Lite tyder på at Dead-arkivet vil bli tømt med det aller første. For det stopper selvsagt ikke med årets to triple CD-bokser basert på de to enkelt-LPene «Workingman’s Dead» og «American Beauty». For de mer spesielt interesserte har Grateful Dead også nettopp gitt ut den digitale samlingen «The Angel’s Share», med to og en halv timers opptak fra studioarbeidet med «Workingman’s Dead». Heriblant de elleve opptakene som trengtes før de fant fram til den versjonen av «New Speedway Boogie» som havnet på plate for 50 år siden. Vi regner med at det også kommer noe tilsvarende fra «American Beauty»-innspillingen om ikke så altfor lenge.