Nye takter

Discoen lever!

VOLUM 11: En feiring av 40-årsjubileet for anti-disco-aksjonen i USA anklages for å være både homofobisk og rasistisk. Uansett var kampanjen en skam.

Discomusikken preget andre halvdel av 70-tallet sterkt. Selv om mange liker å tro at det var punkrocken som var det viktigste signalet både musikalsk og sosialt i disse årene, er det liten tvil om at disco hadde større gjennomslagskraft. Ikke minst kommersielt, men også politisk. Dette var musikk som kom fra afro- og latinamerikanske miljøer. Disco sto også sterkt i homofile miljøer, der Gloria Gaynors «I Will Survive» ble en kampsang som fortsatt lager sterke ekko etter alle disse årene sammen med sanger som «Go West» og «Y.M.C.A» med Village People, «I’m Coming Out» med Diana Ross , «You Make Me Feel (Mighty Real)» med Sylvester og «Young Hearts Run Free» med Candi Staton – det var nesten stort nok til å ønske at en var homofil selv.

Les også Volum 11: Brexitpopens exit (Dagsavisen+)

Discomusikken bidro altså til større forståelse og toleranse. Dette var virkelig undergrunnsmusikk som hadde tatt steget ut til store massene. Men den førte også til en lagt mer hatefull reaksjon.

«Discoødeleggelsene», «Disco Demolition Day» var en idé av radioverten Steve Dahl og baseballaget Chicago White Sox. 12. juli 1979 ble en kasse med discoplater ble sprengt i lufta før en baseballkamp på hjemmebanen til laget, for å trekke flere tilskuere. Alle som kom til kampen med en plate for ødeleggelse slapp inn for en billig penge. De hadde ventet 20.000 mennesker. Det kom 50.000, som også stormet banen, og kastet om seg med vinylplater, noe som er farlig nok i seg selv. Eksplosjonen ødela underlaget på banen så grundig at laget ikke kunne spille sin neste kamp der, som de derfor ble erklært tapere av. Hendelsene gikk verden rundt.

Nesten 40 år etter fikk Steve Dahl likevel ta «avkast» på denne torsdagens kamp med Chicago White Sox. Det ble trykket opp T-skjorter med et minnemotiv for hendelsen, gitt bort gratis til de første 10.000 som kom på kampen. At ingen plater skulle ødelegges denne gangen, er neppe noen formildende omstendighet. De som er i besittelse av discoplater i dag vet at det ikke er noe man kvitter seg med sånn uten videre.

Disco var et skjellsord for rettroende rockister i 1979. Det amerikanske «Disco sucks»-slagordet ble godt kjent her i landet også. Musikken ble ansett for å være overfladisk, mekanisk og spekulativ – dette presumptivt i motsetning til den langt høyere sjelelig utviklede rocken. Dahl har alltid forsvart seg med at aksjonen hans var uskyldig, ungdommelig moro. Vi kan ikke se bort fra at han virkelig bare mislikte fengende, følelsesladet rytmisk musikk, men Nile Rodgers, den fremste discomusikeren i 1979 med gruppa Chic, sammenlignet hendelsen med nazistenes bokbål.

Les også: Geir Rakvaag: Alt jeg har skrevet om Åge (70) i 40 år (Dagsavisen+)

Discobølgen ebbet ut i tida som fulgte. Dette er sannsynligvis en følge av naturlige svingninger i musikksmaken, men dansemusikken fortsatte i nye former, hip hop ble stadig mer etablert og housemusikk skapte en ny klubbkultur utover på 80-tallet. Men skepsisen fortsatte, for eksempel i «Panic» med The Smiths, med sitt omdiskuterte ønske om å brenne ned diskoteket og henge DJen.

Å feire disse holdningene i dag er kanskje naturlig i det rådende politiske klimaet i USA, men maner bare fram dårlige minner om musikkbransjens nedarvede fordommer. Her i huset velger jeg en motdemonstrasjon, som bestå i å spille «Turn The Beat Around» med Vicki Sue Robinson. Høyt!

Mer fra Dagsavisen