Nye takter

Dexys Midnight Runners: Et av tidenes beste album er 40 år - “Searcing For The Young Soul Rebels”

40 år er gått siden utgivelsen av «Searching For The Young Soul Rebels» med Dexys Midnight Runners. Snart også siden en sagnomsust konsert på Club 7.

11. juli 1980 ga gruppa Dexys Midnight Runners ut det jeg fortsatt mener er et av tidens aller, aller beste album. «Searching For The Young Soul Rebels». Ei gruppe som levde ut sine fantasier om gammel soul, og gjorde musikken brennende aktuell for en ny tid.

Omslaget på «Searching For The Young Soul Rebels».

Omslaget på «Searching For The Young Soul Rebels».

Jeg er ikke sikker på om 80-tallet ble bedre enn dette, 30. september 1980: Dexys Midnight Runners spiller på et stappfullt Club 7 i Oslo. «In here is nothing but confusion ... and soul», sier sangeren Kevin Rowland mens han holder seg til hodet. Han ber folk om å sette seg ned på gulvet og ta til seg budskapet. Liten sjanse. Folk står tett i tett foran scenen. Det er satt ut stoler på gulvet, som også blir brukt som ståplasser. Nesten ingen ser noe. Men vi hører. Sangene fra årets beste album. Et av tidenes beste album.

Les også: London Calling med The Clash er 40 år

Ved en tilfeldighet med poetisk skjønnhet viste NRK sitt berømte opptak av Stax-konserten i Oslo i 1967 i reprise noen timer før de gikk på scenen. Der satt vi sammen med Dexys Midnight Runners og så opptak av forbildene deres, Otis Redding, Sam and Dave, Booker T & the MGs og blåsergruppa Mar-Keys. Stax-lyden var det store for Dexys, sammen med enda mer dansevennlig northern soul. Tre kvarter varte deres egen magi på Club 7. Nye Takters anmelder Torgrim Eggen mente gruppa kunne holdt ut lenger om de ikke hadde insistert på å gjennomføre kvelden i sine karakteristiske tunge skinnjakker, frakker og strikkeluer. For Dexys Midnight Runners var en gjeng gategutter som hadde tatt utseende sitt rett fra Marlon Brandon-filmen «On The Waterfront».

Dexys Midnight Runners, med sitt tidlige image inspirert av Marlon Brando i «On The Waterfront». Foto: EMI

Dexys Midnight Runners, med sitt tidlige image inspirert av Marlon Brando i «On The Waterfront». Foto: EMI

Jeg hadde støtt på Dexys et år i forveien. Som uannonsert førsteband på en kveld med postpunk på Londons Electric Ballroom, med gruppene Spizz, Kleenex og Raincoats. Arrangørene visste knapt hvem Dexys var, men de gjorde et godt inntrykk, og trivdes så godt at de ikke ga seg mens leken var god. På scenen begynte Kevin Rowland å slåss med en roadie som forsøkte å kaste dem av scenen. The Specials likte dem godt nok til å invitere dem med på turné. Dexys møtte opp med blåserinstrumenter, resten av utstyret måtte de låne.

Les også: En gang til med The Specials

Under et år etter dette toppet de singellistene med «Geno», deres stormende hyllest til den britiske soulhelten Geno Washington. Som ikke hadde vært helt i Rowlands ånd uten en brutalt ærlig påminnelse om at Washington var blitt temmelig tam på sine gamle dager. Albumet «Searching For The Young Soul Rebels» begynte med debutsingelen «Dance Stance», nå omdøpt til «Burn It Down». Vi hører lyden av en radio som søker og forkaster Deep Purple, Sex Pistols og The Specials før Dexys tordner inn med full tyngde. En sang de kunne gått inn i historien med alene. Med det bemerkelsesverdige poprefrenget «Oscar Wilde and Brendan Behan/Sean O’Casey, George Bernard Shaw/Samuel Beckett, Eugene O’Neill/Edna O’Brien and Laurence Stern». Store pretensjoner har aldri hørt så tøffe ut.

Denne sangen var en hyllest til Rowlands irske røtter, et forsvar for å stå opp for sin egen identitet i harde tider. For dette var først og fremst budskapet til Dexys Midnight Runners: La resten av verden seile sin egen sjø. Omslaget på albumet viser en menneskemengde som blir evakuert fra et urolig område av Belfast i 1963. Det hører med til historien at gutten som står fremst på bildet kom og gjorde seg til kjenne på en av konsertene deres like etter gjennombruddet. Det hører med til historien om albumet at gruppa stjal sin egen mastertape fra plateselskapet EMI, og forlangte en bedre kontrakt for å levere den tilbake. Og dette hastet for EMI, for sommeren 1980 var det knapt noe hetere navn enn Dexys Midnight Runners i Storbritannia.

Dexys Midnight Runners på TV for første gang, i 1979. Foto: EMI

Dexys Midnight Runners på TV for første gang, i 1979. Foto: EMI

Den første utgaven av Dexys ble oppløst like etter konserten i Oslo. En kortvarig fortsettelse, populært kalt Dexys Mk II, ga ut tre strålende singler i 1981, anført av «Plan B», enda ett av deres beste glansnummer: «Bill Withers was good to me/pretend I’m Bill and lean on me». De rakk også å spille på den beryktede, kriserammede Hamarfestivalen om sommeren. Denne konserten blir svært godt omtalt av dem som visste hva de fikk være med på.

Kevin Rowland hadde som vanlig allerede fått nye ideer, som nå omfattet den keltiske folkemusikken. og enda en ny besetning. I 1982 ble «Come On Eileen» deres aller mest kjente sang. Oppfølgeren var en versjon av Van Morrisons «Jackie Wilson Said», med enda en av deres fineste stunder som B-side: «Let’s Make This Precious». Albumet «Too-Rae-Aye» er nesten like flott som «Searching For The Young Soul Rebels». Men dette ble for mye av det gode for Rowland, som oppløste gruppa igjen! Tre år etter ga han ut det langt mer innadvendte «Don’t Stand Me Down». Som også har klassikerstatus i indre kretser, men som er langt vanskeligere å like for et større publikum.

Les også: 40 år med The Aller Værste

Et av mange høydepunkter på «Searching For The Young Soul Rebels» er blåserriffet som setter i gang «Tell Me When My Light Turns Green», før vi har fått igjen pusten etter «Burn It Down». Tett fulgt av Rowland som synger «Seen quite a bit in my twenty-three years/I’ve been manic depressive and I’ve spat a few tears». Langt senere ble vi klar over at dette var veldig alvorlig ment. Rowland forsvant i rus og personlige problemer mot slutten av 80-tallet. Han kom tilbake i 1999 med det merkeligste albumet som noen gang er gitt ut av en kjent artist, og visstnok det minst solgte.

På «My Beauty» sto han modig fram halvnaken i dameklær på omslaget, og sang coverversjoner tilpasset sitt eget verdensbilde. Ikke hvem som helst får lov til å skrive om sanger av The Beatles og Burt Bacharach. Rowland så ikke på coverlåtene som noe mellomspill, og mente typisk nok at Marlon Brando hadde vært briljant i «En sporvogn til begjær», selv om Tennessee Williams skrev teksten. Dette albumet kommer ut igjen til høsten, nå også med Rowlands versjon av Bruce Springsteens «Thunder Road». I første omgang gikk det rykter om at Springsteen selv hadde stoppet denne etter å ha hørt Rowlands forandringer på teksten. Nå forklares det med administrative affærer i forbindelse med at plateselskapet Creation var i ferd med å gå nedenom.

I 2003 spilte enda en ny utgave av Dexys i Oslo. Med helt nye versjoner av de gamle sangene, men likevel en følelsesladet kveld for dem som var til stede. Og mot alle odds har det nye århundret brakt to nye album med Dexys Midnight Runners. Først et svært velkomment gjenhør med «One Day I’m Going To Soar» i 2012. Ikke et album som sparket seg ut av høyttalerne som de eldste platene. Det nye Dexys (som faktisk var hele fire mann fra det gamle) gikk videre fra «Don’t Stand Me Down». Med dvelende sanger som sementerer inntrykket av Kevin Rowland som en av popmusikkens mest intenst personlige følelsesmennesker. Tekstene kunne være nesten pinlig private i sanger som «Me» og «Lost». I forhold til det gamle Dexys bevegde musikken seg fra northern soul til sørstatssoul, med en enda dypere forståelse for livets alvor.

Mot slutten kom det som i en bedre verden hadde vært Dexys nye nummer 1-hit: «Free», der Kevin Rowland sang ut sitt personlige manifest, forkledd som enda en sang om det vanskelige kjærlighetslivet: «I don’t wanna be like them/I’m a man who must be free». Dette albumet en feiring av frihet, av å være tilbake etter mange års elendighet, av å bety noe, ikke bare for noen, men for mange.

Så, i 2016, kom «Let The Record Show: Dexys Do Irish and Country Soul». Et album med noen av Kevin Rowlands mange favorittsanger fra fortida. Og nå fikk jeg sjansen til å snakke med Kevin Rowland, langt mer imøtekommende som godt voksen enn han hadde pleid å være som ung soulrebell. Han ville ikke dvele ved sin store fortid. Men jeg kunne spørre om hva som var bindeleddet mellom Dexys, gamle irske sanger, soul og country? Lidenskapen?

Les også: Dexys selvsikre stil - intervju med Kevin Rowland

– Lidenskapen? Kanskje? Følelsene? Men all musikk har følelser. Jeg vet faktisk ikke. Som med det meste jeg gjør, så har jeg bare gjort dette, så ser jeg sammenhengen senere, fortalte han. Det må være dette som kalles Den Store Sammenhengen.

Mer fra Dagsavisen