Nye takter

Dette er årets beste plater

60 norske musikk- anmeldere kan neppe ta feil: Overraskende, men vel fortjent går Kacey Musgraves til topps på Kritikertoppen 2018.

Kacey Musgraves har vært en gjenganger med albumene sine på Kritikertoppen. Debuten «Same Trailer, Different Park» nådde 21. plass i 2013. «Pageant Material» var nr. 35 i 2015. I 2016 nådde ikke «A Very Kacey Christmas» helt opp i eliten, men i denne søte juletid kan det være verdt å gi dette albumet en ny sjanse likevel.

«Kacey Musgraves befester sin posisjon som den fineste nyere sangeren og låtskriveren i Amerika i dag. Selv om countrypurister kan stille et spørsmål eller to om utviklingen hennes, er dette fortsatt omtrent så fint som det kan bli. Musgraves er sannsynligvis det nærmeste vi kan komme en ny Dolly Parton – bare uten all staffasjen», skrev vi da vi anmeldte dette albumet i vår.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

This cover image released by MCA Nashville shows "Golden Hour," by Kacey Musgraves, which is named one of the top ten albums of the year. (MCA Nashville via AP)

Slik ser det ut, årets beste album. Foto: NTB Scanpix

Musgraves har beveget seg for langt utenfor de tradisjonelle sjangerrammene til at vi kan si at det er et countryalbum vinner Kritikertoppen. En countryartist som har vært for egenrådig og smart til å passe inn i det strømlinjeformede Nashville-systemet, men desto flinkere til å vekke større oppsikt utenfor de indre kretsene: TV-konsert med Katy Perry, duett med Brian Wilson på hans seneste soloalbum, og oppvarmingsartist på USA-turneen til Harry Styles tidligere i år. Da hun spilte i Oslo igjen i høst var hun hovedattraksjon selv. Publikummet hennes i Norge har blitt større for hvert album.

Les også: Robyn er her igjen – fra fortvilelse til forelskelse

Musgraves framstår fortsatt som passende frekk, en ung hippie, som har gitt albumet tittelen «Golden Hour» etter en solformørkelse som hun opplevde på 29-årsdagen sin i august i fjor, der hun synes tida stoppet opp, og satte livet hennes i et nytt lys i en times tid. «Golden Hour» er lyden av Kacey Musgraves som nygift, det ser ut som om kampen for selvrealisering har brakt henne lykke, for dette er noe av det mest fornøyde det går an å høre på. «Oh What A World» er hennes egen «What A Wonderful World», en hyllest til alle verdens underverker, selvlysende fisk, nordlyset, planter som utvider bevisstheten. «Oh what a world – and then there it’s you», synger hun. «Golden Hour» er noe så uvanlig som et album om å senke skuldrene, leve i de gode øyeblikkene, ta tingene som de kommer.

Kacey Musgraves vant med komfortabel margin, foran det andre albumet til franske Christine and the Queens på andre plass. Årets liste markerer videre rockens hevn, med to debutalbum høyt oppe: Britiske Shame og australske Rolling Blackouts Coastal Fever, før den elektriske popen kommer tilbake med Robyn og Emilie Nicolas som nr. 5 og 6 – begge sterke stemmer med historier å fortelle i sine nye sanger. Med dette har vi seks nasjonaliteter på de seks øverste plassene. En slags rekord der.

Norskandelen er ikke helt hva den har vært de seneste årene. Bare Emilie Nicolas og Geir Sundstøl har blitt med blant de øverste ti. Svært gledelig er det å se Geir Sundstøl innta en 9. plass i dette eksklusive selskapet. Sundstøl har spilt strengeinstrumenter på flere plater med andre artister enn noen kan ha oversikt over, men har i senere år begynt å gi ut album på egen hånd også. Med «Brødløs» setter han personlig rekord i hederlig omtale. Det er verdt å markere seg at hardpunkbandet The Good The Bad & The Zugly fra Hadeland er rett utenfor på nr. 11, en annen av årets virkelig store overraskelser.

Les intervju med Sigrid: – Jeg har en unik mulighet til å bruke stemmen min

Vi gratulerer videre Elvis Costello med hans comeback på 6. plass. Han har ikke nådd disse høydene siden albumet «Painted From Memory» var nr. 8 i 1998. Marianne Faithfull er en annen godt erfaren artist, fra enda en generasjon før, som også høres ut til å bli bedre og bedre med alderen. Ellers er det harde tider for gamle veteraner. Men verdt å merke seg resultatene til Ry Cooder og John Prine, begge med for første gang i dette gode selskapet.

Tendensen i Kritikertoppen er at våre 60 valgdeltakere avgir stemmer over et imponerende bredt spekter. Utenfor de øverste 40 viser årets kåring et svært stort mangfold av musikk som noen er tilbøyelige å mene er den aller beste som er laget. Til sammen er 298 forskjellige album foreslått som et av årets beste. Dette har gitt tellekorpset et visst hodebry de siste dagene, men også en lang rekke gode tips om album som har gått under radaren det siste året, og som fortjener en sjanse til før det er for sent. Dette er, som alltid, slik vi anbefaler at dere bruker denne lista: Som en vei inn i det ukjente, for å oppdage ny musikk mange kanskje aldri ville oppdaget ellers.

1. Kacey Musgraves: 
Golden Hour

Kacey Musgraves befester sin posisjon som den beste nye countrysangeren i moderne tid,  med en sikker  fornemmelse for hva som skal til for å lage perfekt pop også. Denne gylne timen varer bare i tre kvarter, men det er som kjent akkurat passelig i LP-sammen­hengen.

2. Christine And The Queens: 
Chris

Christine And The Queens er ikke et band, snarere fran­­ske Héloïse Letissier eller bare Chris i tråd med det visjonære, smekre og smart fengende andrealbumet. «Chris» treffer tidsånden og nervesenteret per-
fekt i sin kloke lek med kjønns­­rollene, det mannlige blikket, transseksualietet og arven etter Madonna og Prince.

3. Rolling Blackouts Coastal Fever: 
Hope Downs

Marginene mellom godt og dårlig er små i rocken. Disse australske debutatene tar den enkle veien, med gitarer og atter gitarer, dunkende bass og trommer, tilsynelatende opplagt, men så smarte at de skiller seg ut, ja, rett og slett stråler i mengden. 
 
4. Shame: 
Songs Of Praise

Ny, britisk rock har fått et fortjent tvilsomt rykte, men Shame har klart å pumpe nytt liv inn i sjangeren. De kommer med hektisk, tung postpunk, og får det faktisk til å høres ut som de spiller med livet som innsats. En holdning som overbeviser om at rocken ikke dør så lenge den høres så ung og frisk ut som dette.

5. Robyn: 
Honey

«Honey» kan høres som et konseptalbum, som begynner med den store tomheten, og ender i jublende livslyst. Robyn har påvirket en hel generasjon artister med sin elektroniske pop. At hun etter alle disse årene fortsetter å hevde seg fordelaktig i konkurransen er bemerkelsesverdig.

 6. Emilie Nicolas: 
Tranquile Emile

Emilie Nicolas fortsetter der hun slapp på debuten.  Dristig i formen, men likevel med en egen ro. Et lydbilde med mange spissfindigheter og detaljer, men likevel forbilledlig mye luft og rom, med god plass for den uttrykksfulle stemmen til å skinne.
 
7. Elvis Costello & The Imposters: 
Look Now

Ryktene om Elvis Costellos  snarlige død var betydelig overdrevet. Her har han funnet igjen en teft som har vært savnet i moderne tid. «Look Now» er klassisk Costello – sansen for stilistisk perfeksjon, denne gangen hovedsakelig 60-tallspop.

8. Father John Misty: 
God's Favourite Customer

Josh Tillmans mye omtalte depresjon har sendt ham i et indre eksil som må hurtig bearbeides.  Her kretser tankene i større grad rundt svarte sjelelige hull og hvordan reparere et knust hjerte, enn rundt verdens tilstand. Det er inderlig og «stort» som alt Father John Mistygjør, men også rufsete og skurrende åpent.

9. Geir Sundstøl: 
Brødløs

Geir Sundstøl egne plater tar ham inn i hans egen verden.  Han faller aldri for fristelsen til overdrevet teknisk briljering med gitaren eller det store arsenalet av beslektede strengeinstrumenter, men spiller med stil og finesse.  Et intrumentalt panoprama foldes ut med en nydelig meditativ stemning.

10. Parquet Courts: 
Wide Awake

Ja, du tror du har hørt alt dette før, og ja, det er splitter nytt. På New York-kvartettens sjette album møter den klassiske poppa garasjerocken nåtidsbildet slik produsenten Danger Mouse definerer den. Resultatet minner om hva Devo ville vært om de kom i dag, kort i lunta og med punk du vil danse til.

Les også: Emilie Nicolas er tilbake etter tre års taushet

11.

The Good, The Bad & The Zugly: Misanthropical House

12.

Cardi B: Invasion Of Privacy

13.

Janelle Monae: Dirty Computer

14.

Blood Orange: Negro Swan

15.

Marianne Faithfull: Negative Capability

16.

Low: Double Negative

17.

Kamasi Washington: Heaven And Earth

18.

Iceage: Beyondless

19.

Young Fathers: Cocoa Sugar

20.

Hjerteslag: Nattseileren

21.

Snail Mail: Lush

22.

Spiritualized: And Nothing Hurt

23.

The Northern Belle: Blinding Blue Neon

24.

Atomic: Pet Variations

25.

Ghost: Prequelle

26.

Pusha T: Daytona

27.

Thea Hjelmeland: Kulla

28.

Jonathan Wilson: Rare Birds

29.

Mae: Proletar Adel

30.

Ry Cooder: Prodigal Son

31.

John Prine: The Tree Of Forgiveness

32.

Bjørn Torske: Byen

33.

Jon Hopkins: Singularity

34.

Hanna Paulsberg Concept: Daughter Of The Sun

35.

Yves Tumor: Safe In The Hands Of Love

36.

Beach House: 7

37.

Darling West: While I Was Asleep

38.

Phosphorescent: C’est La Vie

39.

Fatoumata Diawara: Fenfo

40.

Møster: States Of Minds

Kritikertoppen 2018

er satt sammen av individuelle lister fra:

Arild R. Andersen (Aftenposten), Svein Andersen (Aftenposten), Øystein Bagle-Tennebø (Musikk­nyheter), Anette Basso (Stavanger Aftenblad), Jon Vidar Bergan (Musikk­nyheter), Eirik Blegeberg (Klassekampen), Tor Martin Bøe (VG), Terje Eidsvåg (Adresseavisen), Ådne Evjen (Musikk­nyheter), Geir Flatøe (Stavanger Aftenblad), Leif Gjerstad (Leffes Lab), Robert Gjestad (Aftenposten), Ruben Gran (NRK), Roald Hansen (Firdaposten), Jørgen Hegstad (NRK), Ida Madsen Hestman (Dags­avisen), Ole Jacob Hoel (Adresseavisen), Egon Holstad (iTromsø), Lars-Ove Håhjem (Musikk­nyheter), Mona Johannessen (Musikknyheter), Marit Johansen (NRK), Victor Josefsen (Deichmans musikkblogg), Aslaug Olette Klausen (Ballade), Arvid Skancke-Knutsen (Klassekampen), Aurora Henni Krogh (Gaffa), Tord Litleskare (Gaffa), Ellen Lund (Gaffa), Espen Løkeland-Stai (Dagsavisen), Chris Monsen (Klassekampen), Charlotte Myrbråten (Klassekampen), Morten Ståle Nilsen (VG), Ørjan Nilsson (Bergensavisen), Robin Olsen (Musikk­nyheter), Bernt Erik Pedersen (Dagsavisen), Geir Rakvaag (Dags­avisen), Filip Roshauw (Jazznytt), Espen Rusdal (Dagsavisen), Øyvind Rønning (Dagbladet), Simen Røste (Musikk­nyheter), Rune Slyngstad (Avisa Nordland/Fædrelandsvennen), Arvid Skancke-Knutsen (Klasse­kampen), Tom Skjekle­sæther (Klassekampen), Espen Nørvåg Slapgård (Metal Hammer), Asbjørn Slettemark (Aftenposten), Ali Soufi-Grimsrud (NRK), Tore Stavlund (Jazznytt), Geir Magne Staurland (Gaffa), Mode Steinkjer (Dagsavisen), Gjermund Stensrud (Musikknyheter,) Stian Finstad Svehagen (Musikk­nyheter), Katrine Sviland (Aftenposten), Eivind August Westad Stuen (Aftenposten), Svein Terje Torvik (NRK), Kjetil Kopren Ullebø (Bergens Tidende), Erik Valebrokk (Mitt liv som Erik), Audun Vinger (Dagens Næringsliv), Øyvind Vågnes (Dag og Tid), Ando Woltmann (Morgenbladet), Olav Østrem (Klassekampen) og Henrik Årby (Musikknyheter)

Mer fra Dagsavisen