Det tredje til No. 4 får 5

5

No. 4

«Duell»

Samkjørt

Det tredje albumet til No. 4 begynner like godt med sangen som heter «Duell». I betydningen splittet. «Henger med hodet på en fin dag», «leter i lykken etter feil», «uenig med meg selv». Kjente tanker i poptekster, men No. 4 lykkes med å gjøre dem spennende igjen, med en vakker melodi, og deres helt egne lyd. Plateomslaget spiller på den samme dualiteten, med bilder fra kunstneren Vibeke Tandbergs serie «Living Together», med manipulerte foto av fotografen selv i dobbeltroller fra dagliglivet.

De tre i No. 4 begynner å bli et veldig godt etablert band. Vi husker deres fem utsolgte kvelder på Parkteatret før jul, etterfulgt av Den Norske Opera på nyåret. «Duell» presenterer Emilie Christensen, Julia Witek og Ingeborg Marie Mohn i velkjent stil, men også i enda større stil enn før.

Det tredje til No. 4 er hjulpet fram av Kåre Chr. Vestrheim, en av Norges fremste produsenter. Han har ikke forsøkt å gjøre trioen til noe annet enn de har vært før. De har uansett en så sterk identitet at det er vanskelig å gjøre dem radikalt annerledes. Men nyansene låter friske, som lett discoklipping med gitaren i «Vondt ment». En sang som virkelig er vondt ment, full av hevnende tanker, framført på et måte som forklarer attraktiviteten i tekstene til Emilie Christensen. Dette er konkrete tema, som går utenom de gjengse formlene for samlivsspørsmål.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

I «Hva kjærlighet er» er sangeren er så sikker på sin partner at hun lover å avsløre alt. Noe av dette er sånt som er godt å vite om hverandre i et forhold, andre betroelser vil mange mene er litt mer informasjon enn man behøver om hverandre. Bare det at viljen er til stede gjør sangen til en spesiell kjærlighetserklæring. Også denne skiller seg derfor ut om et emne det er skrevet noen sanger om før, for å si det mildt.

Ikke alle sangene er like spesielle som dette i sin omgang med poplyrikken. Men sammen med melodiene, stemmene, de delikate arrangementene blir hver sang en liten høytidsstund. «Vi gjør alle så godt vi kan/Og vi gjør alt feil» er refrenget på den foreløpig mest spilte sangen her. Det fine er at «Alt feil» høres ut som den er gjort så innlysende riktig.

«Den i midten» tar opp igjen temaet fra «Duell». «Er jeg skaden eller slaget/Den som er tydelig eller den vage/Er jeg hjelpen eller en plage/Er jeg limet eller den som splitter laget». Tekstlinjer som funger som den fineste poesi uavhengig av musikken, og som kan tolkes som man vil. Jeg velger å la den beskrive den aktuelle politiske situasjonen i landet vårt, selv om teksten kanskje ikke var tenkt sånn. Et stort og mektig arrangement bygger opp rundt dramatikken, og viser at No. 4 har kommet langt fra den lille visetrioen de ble kjent som.

Les også: Alle gode ting er tre norske stemmer (Dagsavisen+)

Noen prominente gjester har fått være med på laget. Arve Henriksen på trompet her, Harald Lassen på saksofon der, og så kommer duettpartner Mattis Herman Nyquist tilbake for en duett med Emilie Christensen, om to mennesker som tenker forbi hverandre, igjen med dette «duell»-aspektet som et underliggende premiss. En strykekvartett understreker følelsene perfekt. «Hit, men ikke lenger», heter denne underfundige sangen. Dit, men ikke lenger går dette albumet. Ti sanger, alle mellom to og fire minutter lange, det er et kort album, rundt halvtimen langt, som vi igjen og igjen synes er en fin mengde for at alt skal være helt perfekt.

Spiller på Sentrum Scene i Oslo 8. og 9 november, Drammens Teater 23. november, Stavanger Konserthus 29. november.