Artist og forfatter Jenny Hval tror ikke hun kunne laget EP-en «The Long Sleep» om hun fortsatt hadde vært like skjør rundt sin egen musikalitet i dag som for ti år siden.

– Det skulle være litt som å våkne eller dø

Artisten Jenny Hval har laget en EP i en sjanger hun hadde «dødd» av å bli assosiert med for ti år siden: Jazzpop.

 

– Jeg er ikke så rolig. Jeg er egentlig ikke det. Jeg har bare sona ut fordi jeg redigerer lyd i dag. Det passer bra, det.

Vanligvis er Jenny Hval mer energisk og «oppe». Men akkurat nå er hun ekstra rolig, i et forsøk på å skape balanse til journalisten som har kommet susende på sykkel til intervjuet.

Hun er hyllet av internasjonal presse for sine særegne og utradisjonelle poplåter, med skarpe tekster om kjønnsroller og identitet. Siden debuten i 2006 har Jenny Hval ikke bare gitt ut seks album. I tillegg har hun rukket å skrive to bøker, og gjort en rekke samarbeidsprosjekter.

Oppfølger

Mye skjer rundt Hval nå om dagen også. Ikke bare skriver hun på ny bok, samtidig med at hennes første roman, «Perlebryggeriet» blir oversatt til engelsk, under tittelen «Paradise Rot». Hun holder også på med duoprosjektet Lost Girls, sammen med sin faste makker fra soloprosjektet, Håvard Volden, som i mars kom ut med EP-en «Feeling». I juni skal hun bidra med det spesiallagde verket «Not safe for capitalism» i anledning Rødts egen politikk- og kulturfestival, Popvenstre (23/6), noe hun kaller «et slags overskuddsprosjekt».

Men først kommer oppfølgeren albumet «Blood Bitch» fra 2016: EP-en «The Long Sleep» utgis 25. mai.

Lei tematikk-mas

«The Long Sleep» har i motsetning til artistens tidligere utgivelser, ikke noe konseptuell ramme, påstår hun selv.

– Jeg fikk bare lyst til å lage en singel. Jeg satte meg bare ned og begynte, liksom. Prosessene rundt et slikt arbeid er kjempeinteressante – samtidig som de er veldig kjedelige.

Og det mener hun de skal få lov til å være.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

For mye tekst

– Ulempen med å snakke om musikk er at når man konsentrerer seg for mye om teksten, så får man inntrykk av at musikken ikke betyr noe. Men det er en grunn til at jeg ikke lager tekst alene. Jeg må av og til bekjempe et intervju med å si det. Jeg snakker så mye med folk som er så innmari opptatt av tekst.

Hval mener det også er faren når man skal analysere musikk:

– Så fort man blir litt nerd på visse elementer, forsvinner andre ting. Det blir alltid noe som må vike for det man fokuserer på.

Luresingel

Selv om Hval er lei mas om tematikk, har «The Long Sleep» likevel et musikalsk tema: Målet har vært å lage tre forskjellige versjoner av den samme låta, «Spells». Dette har hun gjort ved å bruke det samme melodimaterialet til forskjellige stykker. Det er derfor hun også liker å beskrive utgivelsen som en «luresingel».

– Det handler hele tida om å speile samme låta to ganger, slik at det blir ulike versjoner, forklarer hun.

– Nesten som en remiks. Men på hvilket tidspunkt skal du definere en remiks fra noe annet? spør hun seg.

Tilstand

Det er en tanke bak det å speile den samme låta. Hval mener «The Long Sleep» handler om en tilstand.

– Jeg tenkte det skulle være litt som det å våkne eller dø, at det går fra det ene til det andre.

Den følelsen vil hun at EP-en skal ta tak i.

– Det er litt som å viske ut seg selv, med seg selv, som en måte å oppleve verden på. Det kan være det å bare sone ut. Eller det kan være å bare kjede seg. Skippe det, sette på noe annet. Kjenne på dødsangsten.

Storslått

Med seg i prosessen på «The Long Sleep» har artisten i tillegg til sine faste menn Volden og medprodusent Lasse Marhaug, fått med seg et lag av musikere med jazzbakgrunn. Under samarbeidsprosessen har Hval fått høre at hun lager «jazzpop og sånn».

– Jazzpop! Jeg hadde dødd om noen hadde sagt det om meg for ti år siden.

Samtidig gikk Hval og Marhaug bevisst for det hun vil kalle en «Tears For Fears-følelse» under arbeidet med prosjektet.

– Vi bestemte oss for at når vi først skulle lage EP, da måtte vi lage noe storslått. Så ble det enda mer storslått. Det ble jazzpop.

– Hvorfor er beskrivelsen «jazzpop» så ille?

– Vet ikke. For ti år siden tenkte jeg det var noe sofistikerte greier som bare var kjedelig. Jeg har ingen bedre forklaring enn det. Man tar det verste fra popen og jazzen, og kjører det ut i en smoothie som er veldig lett å drikke.

– Endres ikke sjangre og definisjoner med tid og kontekst?

– Jo, det gjør det. Jeg har nok hørt på ting hele livet som folk sikkert ville kalt jazzpop, selv om jeg ikke selv mener det er det jeg har hørt på. Jazzpop var noe jeg kalte ting jeg ikke likte før. Men mye har skjedd med jazzpopen siden den gang.

Identitetsmarkører

Merkelappen «jazzpop» har også rørt ved noe sårbart i henne selv, i en tid da hun var prega av usikkerhet, og følelsen av å være mindre verdt.

– Man er jo usikker på hva man driver på med, når man begynner som artist. Jeg var usikker på hvor lenge jeg kunne drive på. Det er en eksistens som er veldig skjør.

Slik er det ikke lenger for Jenny Hval.

– Hvis jeg skulle hatt den samme musikalske skjørheten i dag, kunne jeg ikke laget denne EP-en. Jeg tror at etter hvert som man jobber og blir mer erfaren, så blir man friere. Man er ikke så opptatt av sin egen smak og egne stempler omkring hva som er bra. Identitetsmarkører flyttes litt. Det er også fordi tida endrer seg, tror hun.

– Man er til sist ikke så opptatt av det å følge med. Og når jeg sier «man», så mener jeg jo meg selv. Jeg snakker for meg selv hele tida.

Les også: Alt om Øya 2017