Nye takter

Det skulle bare mangle!

Ingen hadde forutsett at Astrid S skulle få den store prisen som Årets Spellemann. At Mari Boine fikk hedersprisen etter alle disse årene burde derimot være en selvfølge.

Vi skjønte det nok da vi så Mari Boine sitte der i salen tidlig på den store Spellemann-kvelden: Nå var tiden inne. Etter tre albumpriser i tidligere år var tida omsider kommet for den store hedersprisen, den som utdeles for lang og tro tjeneste i norsk musikk. Som oftest til menn. Mari Boine er en vinner som også har hatt en misjon utover den rene musikalske nytelsen. Og prisen kom som en konklusjon på en kveld der kvinnelige artister markerte seg sterkere enn noen gang før i denne sammenhengen.

Aldri har hovedprisen for Årets Spellemann kommet mer overraskende enn da Astrid S fikk overrakt vandretrofeet i Oslo Konserthus søndag kveld. De aller fleste hadde regnet med at turen var kommet til Susanne Sundfør, etter suksessen med albumet “Music For People In Trouble”. Skepsisen begynte å melde seg da det på forhånd ble meldt at hun ikke kom til å være til stede under seremonien.

Vi har ikke noe vondt å si om Astrid Smeplass. Det er bare et tegn på den nye tida - at man kan bli Årets spellemann etter å ha gitt ut noen få enkeltstående låter i løpet av året, mens Susanne Sundfør kan gå tomhendt hjem (hvis hun hadde vært til stede da) etter å laget et monument av et album og gjort noen konserter som redefinerte mulighetene i et sceneshow. Sundfør  fikk heller ikke prestisjeprisen for årets album, som i stedet gikk til Cezinando for "Noen ganger og andre".

Spellemannprisen understreker igjen den moderne todelingen i musikklivet - den store hitkulturen for de yngre, som får mesteparten av oppmerksomheten og inntektene av musikksalget - og en stor flott bredde bak dem, som heldigvis ser ut til klare seg utmerket med smulene fra de rikes bord.

Utdelingen fulgte fjorårets mønster, også kjent som Grammy-modellen, først med et strøkent ettermiddagsshow, der uheldig mange prisvinnere glimret med sitt fravær, mens de som kom og spilte var med på å understreke den store, fine bredden i norsk musikk. Hovedshowet hadde mer klasse enn på lenge, uten altfor ensidig fokus på det nye, unge store. Smale priser for folkemusikk, country og rock, til henholdsvis Anne Hytta, Bendik Brænne og Sløtface,  ble delt ut i beste sendetid. Presentasjonen av de nominerte til Årets Tekstforfatter var eksemplarisk grundig, og prisen gikk etterpå til Sverre Knudsen, som vant harpa med The Aller Værste i 1980.  Dette er 38 år siden. Kan det være en slags rekord?

Det var mange strålende opptredener, fra Gurls og  Sløtface, ikke akkurat grupper som velger minste motstands vei. Men det spørs om ikke prisen for kveldens sterkeste opptreden må gå til Hkeem, som framførte sin “Ghettoparasitt”, komplett med sampling av Sylvi Listhaug i introen, og klarte å politisere Spellemannprisen på en måte vi ikke har vært vant til.

Den første store overraskelsen kom da Cashmere Cat ble årets popsolist. En pris som i hvert fall var gitt bort til Susanne Sundfør på forhånd. Når noen nå skulle kapre denne i stedet må Cashmere Cat være det beste alternativet. Albumet hans kombinerer dristige produsentpåfunn med popsjarm formidlet av noen av verdens mest populære sangere: Camila Cabello, Ariana Grande, Selena Gomez og flere andre. Og det inneholder fjorårets aller fineste låt, “(9) After Coachella” så ble det en slags oppreisning for den også.

Jeg er litt mer i tvil om kåringen  av Seeb som årets popgruppe, for "2017", som er en slags spilleliste som publikum vil ha vanskeligheter med å finne fram til, og som bare er definert for juryen. Sigrid fikk helt etter oppskriften prisen for Årets nykommer - riktignok på bekostning av Charlotte Dos Santos, som lagde et av fjorårets beste album uansett sjanger, men ikke ble nominert i noen av dem.

Spellemannprisen viser sin misjon med å gi jazzprisen til gruppa Hegge, som bare de færreste hadde hørt om da nominasjonene ble kjent i januar. Ut fra en “klassen skjemmer ingen”-holdning var det fint å se Silja Sol stikke av med den rare Indie-harpa. Hun har gitt ut noen av de fineste albumene i Norge de siste årene, litt ubestemmelige sanger som var nominert i viseklassen det første året hun var med. I den sterke, men alltid vidåpne Åpen klasse trakk Nils Økland det lengste strået med “Lysning”.

Spellemannprisen MÅ liksom ha med et kleint innslag med noen utenlandske bransjefolk som synges norsk musikk er veldig fin.  Og en reprimande til NRK til slutt: Landets beste tekniske krefter har ikke jobbet i 60 år for å legge til rette for best mulige formidling av levende bilder for at dere skal  LEGGE PÅ KUNSTIGE FORSTYRRELSER OVER PRESENTASJONEN AV DE NOMINERTE. Helt elendig fjernsyn!

Mer fra Dagsavisen