Nye takter

Det beste han har gjort

Den tidligere visesangeren fra Vennesla utvider registeret selvsikkert.

Dagsavisen anmelder

5

Erlend Ropstad

«Det beste vi får til»

Later Gator

Kanskje har jeg hørt litt for mye på Jeff Lynnes ELO de siste ukene, men Erlend Ropstads femte album begynner med mye av den samme lyden. Så får vi vite at Ropstad, som Lynne, spiller det aller meste selv på dette nye albumet. Da kunne man tro bitene faller på plass, men det er nok bare et pussig åpningspoeng. Som i alle fall understreker at Ropstad fortsetter å vise seg fra stadig nye sider.

Erlend Ropstad var en stund antatt å være nok en ung mann med kassegitar. Han ble nominert i viseklassen til Spellemannprisen og sånt. «Det beste vi får til» er noe helt annet. Og dessuten litt av hvert. Her er skurrende pop, pianoballader, og noen sanger med mørke synthstemninger som forsterker den fortettede stemningen. Én gang spiller han til og med direkte fengende rock, med kubjelle, i «En sang til», som er et slags Velvet Underground for vår tid og for lokale forhold.

LES OGSÅ: Burde være klar for større scener nå

Sangene til Erlend Ropstad handler mye om å gjøre ting om igjen, begynne på nytt, legge alt bak seg. Vi skal et stykke ut i plata før han går videre fra «du var jo her i går»-tekstene. En engasjert, i motsetning til resignert, fortvilelse preger mange av sangene. Hvis «Det beste vi får til» skulle være det beste Erlend Ropstad får til har han allerede gjort det godt nok.

Spiller på John Dee i Oslo 23. februar, Tou Scene i Stavanger 11. februar

Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter