5
No. 4
«Hva nå»
Artch
På debuten handlet den innledende «Preludium» om å ennå være små og ha tida foran seg. Forbausende fort har den korte introen på «Hva nå» kommet til å dreie seg om å ha nådd marsjhøyde, og kanskje bare sitte der og la tida gå. Heldigvis høres No. 4 fortsatt mer spennende ut enn som så, selv om overraskelsesmomentet er borte.
Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek ble fort nye publikumsyndlinger etter utgivelsen av debutalbumet tidlig i fjor. Snart to år etter kommer oppfølgeren som en bekreftelse på det gode inntrykket. Men det er også noe typisk «andrealbum» over det. No. 4 hadde holdt på i uvanlig mange år før de begynte å gi ut sangene sine. Fristelsen til å ta de beste sangene først blir stor for de fleste. No. 4 vegrer seg fortsatt for å ty til uutgitte «Jeg vil ikke synge en sang som heter «The Ocean»». Likevel firer de ikke sjenerende på kravene, og det er herlig å tenke på at det i slike tilfeller ofte kommer et tredje album som setter tingene ettertrykkelig på plass.
«Alexander B» får albumet ordentlig i gang, som en moderne «Tango for to», der den hyller gleden med en god dansepartner. Lyden er stor, med masse bass, trommer og synth, og en svevende saksofonsolo av Harald Lassen mot slutten. Albumet er produsert av Erlend Mokkelbost, med den samme store delikate lyden som debuten, med mange krumspring inne i låtene. Selvfølgelig med de samme utsøkte harmoniene som er blitt det fremste kjennetegnet på No. 4.
Den positive tonen varer albumet gjennom. Sjelden hører vi så mange sanger som er så overbevisende lykkelige. «Hallusinerer når jeg er med deg/Trenger aldri å teste narkotika jeg», heter det i «Vi skulle vært på film». Flere av de andre sangene er nærmest euforiske. De svever i en sky, og musikken underbygger dette. Den høres like oppløftende ut, også når en snikende usikkerhet trenger seg inn i «Hva nå». Igjen handler sangene ofte om å finne seg til rette i de nærmeste omgivelsene. Dette kan være ganske hverdagslige greier. «Ikke fortell meg om faren min/Jeg kjenner vel faren min», synger Emilie Christensen, nesten som en advarsel til alle hun møter etter dette mye omtalte ECM-slippet i forrige uke.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Den uendelig vakre «Salen så helt annerledes ut i går» er også overstadig romantisk, og har noen avsluttende referanser til Oslo som tar den inn på lista over de fineste sangene om hovedstaden. Under andre forhold kunne «Oslo forteller» også meldt seg på i denne konkurransen, men her kommer den litt i skyggen.
No. 4 sang sammen med deLillos på albumet «La oss bli fri for all nostalgi» tidligere i år. Noen ganger går det virkelig an å trekke paralleller mellom disse gruppene. Albumet slutter med «Skoleveivise», som høres ut som en barnesang for voksne, en god stund i alle fall, før den ender med en urolig betenkning, som ikke er så veldig vanlig i deres verden: «Men hver eneste dag/Så går det bestandig bra/Men hvem vet i morgen/Hva som kan skje da». Nei, hvem vet? At No. 4 kommer til å fortsette fremgangen virker i alle fall rimelig sikkert.
Spiller på Sentrum Scene 8. desember (utsolgt) og 17. mars.