Problemet med store stadion-konserter er at publikum flest er nødt til å se mer på skjermen enn scenen – på godt og vondt, skriver Dagsavisens anmelder etter Ariana Grande-konserten i Telenor Arena.

Den store stemmen

Ariana Grande i live-format er akkurat hva man kunne håpet på.

 

4

KONSERT

Ariana Grande

Telenor Arena

«Hun er så liten og søt», sier jentene ved siden av meg. Det er nok det mange tenker. Søt. For der artister som Rihanna og Beyoncé har mer attitude og edge, der Miley Cyrus og Katy Perry er mer utfordrende og eksperimentelle, og der Taylor Swift plutselig er for ærlig og provoserende, plasserer Ariana Grande seg noe anonymt og sukkersøtt i forhold til tropen «kvinnelig popsanger». Hun kan kanskje sees som et produkt av et normgivende ideal for hvordan en søt popsanger-lolita skal være, i en sjanger der estetikken er minst like viktig som artistens sangtekniske presisjon: Lær-kostymet hun bærer på coveret til sitt aktuelle album «Dangerous Woman», gir akkurat nok assosiasjoner til kinky aktivitet, og akkurat litt mer til Minnie Mus. Som hun selv synger på «Into You»:«A little bit dangerous, but baby, that's how I want it».

Timeren på den enorme skjermen er talt ned. Et hav av jubel preger den gigantiske betongboksen som flere tusen våte popcorntyggende nordmenn har søkt ly i. Men gjennom folkehavet trenger en stemme så hardt, at den formelig borer seg gjennom hud og brystplater, griper hardt tak i sjela di, om du har en, før den ender i et hav av grasiøs jubel. Hvor er Ariana? Man skimter henne knapt i det mannsterke danseensemblet på ti. Men den klokkerene røsten bærer så langt, at hun bærer hele Telenor Arena. Ja, jeg er banal. Og dette er et banalt show, og akkurat slik det burde være. Intet mer, intet mindre. At lyden rent teknisk ikke er optimal, men for høy og noe grumsete, er noe jeg har valgt å ta for gitt og må svelge på et sted som Telenor Arena.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Scenografien veksler mellom å male publikum i neonfargede paletter, sprute luft, eller krydre stemningen med konfetti, ballonger og videosnutter, men uten at det overdøver for hovedpersonen selv. Dog blir showet et av flere symptomatiske eksempler på vår tids stadig vekslende kontakt mellom digital og fysisk virkelighet, når Ariana synger duett med Lil Wayne eller Nicki Minaj på skjermen, selv om de ikke fysisk er til stede. Hun kan til og med vikariere for seg selv på lerretet, mens hun skifter backstage. Generelt blir problemet med store stadion-konserter at publikum flest er nødt til å se mer på skjermen enn scenen – på godt og vondt.

Midtveis kommer en statement-video med ulike sexy poseringer, påstemplet ord som «Hard», «Sporty», «Sexual»,  «Wild», «Female», «Not asking for it», «Woman», og «Human». Det virker inspirert av Beyoncés «Feminist»-proklamering, bare i light versjon. Men det passer godt med premissene som er gitt for artisten og pop-produktet Ariana «A little bit dangerous» Grande. Videoen sender likevel viktig beskjed, idét den kommuniserer til yngre jenter som vokser opp i en stadig mer seksualisert verden, at de ikke ber om noen ting som helst, selv om de kler seg utfordrende. For det kan nok mange nok tidvis lure på, og det er ikke selvsagt at de skal vite svaret.

Les også: Grande, større, størst

«Side by Side» markerer anslaget til en hitparade. Publikum synger selvsagt med på «One Last Time» og «Break Free». Det hele avsluttes selvfølgelig med ekstranummeret «Dangerous Woman». Men særlig «dangerous» er nok ikke Ariana Grande. Ei heller «scandalous». Men heller godt påkledt for popartist å være – og i forhold til sine dansere, som trolig har vært mer utsatt for objektiverende blikk gjennom kveldens mange danseseanser.

En kan spekulere i om showet var godt nok tilpasset hovedmålgruppa som trolig kjenner Ariana Grande best fra Nickelodeon. Men Nora på 11 forstod budskapet i statement-videoen: «Den videoen skjønte jeg. Female. Den betyr at jenter er forskjellige.» Med en bukett av hits og konfetti, er kvelden akkurat hva man kunne håpet på. Men det er stemmen man husker best.