Den store musikken

5

Monica Heldal

«The One In The Sun»

Warner

Monica Heldal fikk to Spellemannpriser for debuten «The Boy From The North», fra 2013. Fortjent var det også. Etter et fint mellomspill med EPen «Waiting on The Fire» året etter kommer dette nye albumet. Som kan overraske de som satte pris på de mest følsomme tonene fra visesangeren Heldal. Her går hun hardere til verks.

Heldal har med seg nesten samme band som sist, med Cato «Salsa» Thomassen, Øyvind Blomstrøm, Øystein Frantzvåg og Børge Fjordheim. De to første også som produsenter. Men denne gangen gjør bandet enda mer av seg. Åpningslåten «Siren» ramler ut av høyttalerne, og bulder og braker nesten som det skulle være Led Zeppelin som var på ferde igjen.

Etter hvert minner dette om den særegne lyden fra 70-tallet, da den råeste nye musikken ble satt sammen av gammel blues, den mest følsomme folkemusikken og tung, hard rock. Heldal har før fortalt om et overraskende utvalg av forbilder, som Rory Gallagher og Thin Lizzys Phil Lynott. Vi kan godt kalle dette nostalgisk, men når det kommer fra en 25-åring skal vi passe oss for å si at det er gammeldags.

«Coulda Been Sound» viser at Monica Heldal ikke har glemt de åpne akustiske stemningene, men det øses på med psykedelisk atmosfære. «I don’t look back» synger hun, men også «It takes me back again». Og sånn er det, ut med det gamle, inn med det igjen likevel, like etterpå. Det blir ganske fint sånn.

Den store lyden fortsetter utover på plata. «The One In The Sun» holder på i nesten ti minutter, med ambisjoner like store som Ida Jenshus viste på sitt seneste album. Uten sammenligning for øvrig. Jo, kanskje litt til, forresten. Sangen går gjennom flere faser, med gode tema og fantastisk spill hele veien. En tilnærming som fort kan bli mer imponerende enn gledelig, men her er resultatet at det blir begge deler. Ja, takk! Men stopp gjerne her, før du kommer til «Kashmir». Tekstene er stemningsfullt romantiske, slik de ofte har vært i sånn musikk. «Baby I’m crying for you/Wasting it all tonight», synger hun, med stor innlevelse.

Monica Heldal tar det helt ned med fingerspill og steelgitar i «For Saviours» og er heller ikke redd for å lage smellvakre smektende harmoniske sanger som «Broken» og «Ravensdale». Men snart er hun tilbake i det gnistrende samspillet med bandet. Som er så eksemplarisk at det godt kunne vært ført opp hvem som spiller gitar i hvilken kanal. Sånt er det ikke ofte vi ber om lenger. Og hva med synthsoloen på «The Riverbank»? Sånt er det ikke så ofte vi hører lenger. Avslutningen «Actual Farewell» skal forhåpentligvis ikke tolkes bokstavelig.

Spiller på Martinique i Stavanger 14. april, Parkteatret i Oslo 21. april.