5
POP
Sasha Siem er langt fra noen debutant, men i dette tilfellet legger hun fram noe helt nytt og originalt med bestanddeler som danner den perfekte likevekt. Hovedproblemet når pop og klassisk smeltes sammen til nye enheter er at det klassiske ofte legger seg som floss utenpå poplåtene, eller at strykerne blir bakenforliggende tapet til popmusikken. På «Most Of The Boys» balanseres de klassiske popkomposisjonene mot en leken, knirkete letthet i uttrykket. Samtidig demonstrerer hun de mindre strykerenhetenes distinkte gjennomslagskraft og nærmest eksplosive uttrykk. Dette understrekes videre av vokalen, som er ufiltrert, likevel klar og direkte på et vis som framhever tekstene og det konseptuelle i poesien.
Siems vokal utgjør i tillegg en instrumentell funksjon, gjerne i lydmessige formasjoner, som løpende snakkebobler over melodilinjene, stakkatolek eller øredøvende «pauseslag» når hun da ikke legger stemmen tett opp til popmusikkens iboende sjangerfortrinn. På det punktet minner hun om Anja Garbarek på sitt mest direkte, men når det gjelder Siem blir de fleste sammenligninger urettferdig forenklende. Mange artister har latt seg inspirere av samtidsmusikk og klassisk. Siems store styrke i tråd med Valgeir Sigurðssons produksjon er at helheten ikke dannes gjennom ekstrakter fra forskjellige påvirkningskilder, men dannes ut fra et helt eget utgangspunkt der komposisjonene dannes naturlig i spennet mellom popmusikk og strykermusikk. De fengslende og smittende popmelodiene, den medrivende originaliteten og stemmens krav på oppmerksomhet gjør «Most Of The Boys» til en usedvanlig helstøpt «popdebut».