ROCK
Thomas Dybdahl
«What‘s Left Is Forever»
Sony
Da han spilte inn debuten «... that Great October Sound» (2002), her i avisen kåret til en av tidenes beste norske plater, var han en outsider i norsk musikkliv. Han spilte inn musikken selv, med hjelp av likesinnede i Stavanger. Det låt forfriskende annerledes, med en veldig uttrykkstrang.
Hans sjette album er spilt inn utenlands i dyrt studio med flinke musikere, og nå høres Thomas Dybdahl ut som hvilken som helst annen flink og sympatisk pop/rock-artist. Stemmen hans kan fortsatt være bemerkelsesverdig. Men låtene han synger på denne plata glir over i hverandre uten å gjøre inntrykk. Når han dropper store navn i linjen «like Rimbaud and Verlaine/I am slowly going insane», blir enderimet ekstra håpløst, men mer alvorlig er det at han ikke høres ut som han føler det han synger. Det er lite hørbar emosjonell turbulens her, selv når Dybdahl synger om en kjærlighet som føles som en «hurricane that tore through».
Plata er spilt inn med Larry Klein, som har produsert og spilt på flere av de platene jeg liker aller best i hele verden, det hjelper ikke på det flate resultatet her.
Det som var unikt med Thomas Dybdahl har forsvunnet på veien fra stua i Stavanger til studio i Los Angeles.
Bernt Erik Pedersen
Starter Norgesturne i Drammens Teater 23. oktober.