Nye takter

Den gylne omvei

To nye live-utgivelser viser at Motorpsycho er på sitt beste akkurat nå.

Dagsavisen anmelder

6

Motorpsycho

«Roadworks vol 5: Field Notes - live in Europe 2017»

Rune Grammofon

4

Motorpsycho

«Demon Box: Live at Rockheim»

C+C Records

Å høre Bent og Snah spille sammen, er iblant som å se et gammelt ektepar danse: Telepatisk synkroniserte, med villige til å utfordre hverandre, og med en egen erfaren eleganse. Den følelsen får man flere ganger på live-plata «Roadworks vol 5».

Bent Sæther (bass) og Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar) har ledet Motorpsycho i snart 30 år. I 2015 gjorde Motorpsycho etpar konserter der de spilte gjennombruddsalbumet «Demon Box» (1993) i sin helhet, med både Kenneth Kapstad og forgjengeren Håkon Gebhardt bak trommesettene. Ikke lenge etter sluttet Kapstad, og i 2017 dro Motorpsycho på turne med ny trommis. Resultatet av begge deler er nå dokumentert på plate: I mai kom den omfattende «Demon Box»-boksen med live-DVD, konsertopptak over to cd-er, og bok av Lars Ramslie, alt innpakket i store mengder papp og design. Og nå kommer «Roadworks vol 5», trippel vinyl og dobbel cd, med den fulle tittelen «Field Notes - The Fantastic Expedition of Järmyr, Ryan, Sæther & Lo live in Europe 2017». Her gjenopptar Motorpsycho sin serie av turneplater, åtte år etter vol. (vi gleder oss til volum 11!). Denne veiarbeid-utgivelsen er satt sammen av konsertopptak fra Europaturneen i kjølvannet av fjorårets triumferende dobbeltalbum «The Tower», med nytt fast medlem Tomas Järmyr på trommer, og ny fast gjest Kristoffer Lo (Highasakite) på diverse blåsere, gitar og tangenter. Dette er musikk som tar seg god tid og er verd å vente på. Låtene varer gjerne rundt kvarteret og strekker seg like gjerne mot halvtimen. Vinyl er selvsagt et helt ubrukelig format for denne musikken. Fansen diskuterer hvordan man skal få hørt hele «Un Chien D’Espace» uten å måtte reise seg for å snu plata (løsningen synes å være en kombinasjon av dobbel platespiller og hjelp fra kona). Selv på cd kan tålmodigheten strekkes, men samtlige av sporene her er musikk som utvikler seg, som går mot et mål, eller der omveien kanskje blir poenget i seg selv. Dynamikken er enorm, fra den eksplosive kosmiske boogien i åpneren «Ship of Fools» (fra fjorårets «The Tower») til avsluttende «Taifun» (fra «Trust Us», 1998), preget av Kristoffer Los vakkert dronende horntoner.

Les også: Motorpsycho 5 - En ny begynnelse

Med «The Tower» er Motorpsycho blitt nominert til to årets beste-priser av internasjonalt ledende magasinet Prog. Og Motorpsycho låter definitivt bedre som progrock-band enn som grønsj-band. Der «Roadworks vol 5» er utvalgt sublim musikk, blir «Demon Box»-boksen sjelden mer enn bare dokumentasjon. Det er litt rart å se og høre hvordan Motorpsycho blir presset inn i grunsj-riffene og gaulevokalen fra sitt tidlige 90-tall. «Demon Box» er en plate som fortsatt fascinerer, ikke minst i hvordan den er så skranglete og rar, nesten amatørmessig. Her blir alt proft fremført i trygge rammer, og da forsvinner noe av nerven i sangene. Live-utgaven her forholder seg ikke til låtrekkefølgen fra verken originalplata eller studio-«Demon Box»-boksen fra 2014. Her er det tilføyd bl.a flere låter fra samtidige EP-er, av plasshensyn kuttet fra cd-utgaven. Ett av dem, «Mountain», er blant høydepunktene i konserten. Bent og Snah gjør først noen ironiske Shadows-dansetrinn, før de dropper å spille som på plata, og slipper seg fri i improvisasjon, ut i det nye og ukjente igjen.

Med på scenen er også støyartist Helge «deathprod» Sten, som jo hadde en sentral rolle på «Demon Box»-albumet. Men her på live-konserten tar han nesten for stor plass, med theremin og støy på nesten alle sporene, og med trommisene Gebhardt og Kenneth Kapstad på to parallelle trommesett hele veien, blir det litt mye. Akkurat som det eviglange essayet fra Lars Ramslie, 300 sider trykket på 300 a6-kort fordelt i tre bokser, for en ekstra tungvint leseropplevelse. Han drar linjene fra beat-poetene og Ken Keaseys kortprosa-bok «Demon Box», over til Charles Manson og Jim Morrison, fram til Motorpsycho, Bent Sæther og Matt Burt, i friske sprang og intrikat personlige riff, som tilfører mer forvirring enn forståelse til den eksisterende Motorpsycho-litteraturen. Her er det som omveiene ikke leder til noe annet enn nye omveier.

Fra det mer riff- og låtbaserte «Demon Box» fram til i dag, er det nå i mindre grad poprefrenger og Bent Sæthers tekst og vokal som bærer platene. Det er Snahs melodiske kvaliteter som skinner, og det er enda flottere å høre gitaren hans utfolde seg på «Roadworks», enn på de siste par studioplatene. Atmosfæriske Robert Fripp-ske effekter, lange lyriske Terje Rypdal-lignede linjer, Jerry Garcia-aktige bluesløp, hele tiden med sin egen syngende dirrende tone: I 2018 er Snah kanskje den fremste instrumentalisten i norsk rock. Sammen med Bent, såklart.