Nye takter

Den Grande kjærlighetsgud

Å skape religiøse tilstander gikk som en lek for Ariana Grande da hun inntok Telenor Arena og virka langt fra uinspirert. Snartere tvert imot.

Dagsavisen anmelder

5

KONSERT

Ariana Grande

Telenor Arena

Jobben som popidol er en stor oppgave som går innom flere egenskaper: Du skal sjonglere kommunikasjon med unge fans via sosiale medier så de føler nærhet til deg, du skal gjerne samarbeid med de riktige produsentene til rett tid, og andre store stjerner som peaker samtidig som deg. Imaget ditt skal være balansert - ikke for sexy og utfordrende for kids med for moralske foreldre, du skal ikke være for drøy med meningene dine, men heller ikke være for kjedelig og generisk: Du må jo ha personlighet. Og du skal også ha talent. Og for Grandes del: Klare å gå videre etter et terrorangrep uten å være stressa.

Vi skriver to år siden konserten i Manchester 22.mai, og i den anledning har Ariana Grandes «The Sweetener World Tour» ironisk nok ikke vært så sweet med fansen, og kjørt strengere sikkerhetsopplegg enn på en flytur, med pålagt bruk av gjennomsiktige vesker som ikke tilsvarer mer enn et innhold på 3 liter. Det er ingen noen som helst løsning på hvor problemet kommer fra (ekstra «beleilig» at dette også er kvelden før verdenspremieren på «Joker», der også sikkerheten er betraktelig skjerpa på visningssteder for å avverge terrordendenser fra sinte hvite ensomme menn).

Men denne kvelden er heller ikke for folk som vil diskutere hvorvidt hvorvidt det er en økt frykt for terror i store ansamlinger av mennesker. I kveld er det bare ren og kjær pop for noen etterlengta minutter.

Og man skal ikke kimse av godt produsert pop som klarer å nå bredt. Den som skal bli likt av alt fra små tenåringsjenter med strenge moralske foreldre, til en incel-mann. Ja, også han. Ariana Grande sitter på et imponerende repertoar av hits. De får vi også servert i kveld. Når «Side to Side» setter inn like før midtveis, har energien kokt og bobla i ett sett en god stund i forveien. Det samme  gjelder for «7 Rings» enda lenger ut. Og med «Into You» enda lengre ut. Og på «Break Free»,  er det full Pride parade med regnbuer og alt er love. Og vi kan fortsette til siste strofe.

Papirkladdene jeg har trøkket inn i øra er ikke fra lyden fra musikken, men fra skrikene i salen. Ungdommelige urskrik. Og de har satt fyr på rommet fra hennes første strofer har gitt seg til kjenne innledningsvis. Det drivet som denne ubarmhjertelige betongklossen ellers ville insistert på å dempe med all kraft, har formelig skapt badstuetendenser før vi har kommet til andrelåta «Bad Idea». Hovedpersonen selv virker langt fra uinspirert, noe et par danske medier har meldt fra hennes forrige konsertbesøk i deres hovedstad.

Scenografien består av et lekkert og delikat design med planeter som spinner i et (fiktivt) solsystem, og ei halvkule som har trengt seg gjennom midt i lerretet. Og som transformeres til et rødt øye som gir sterke assosiasjoner til den enøyede roboten i Kubrick-klassikeren «2001: En Romodyssé». Estetikken står i god stil til et gjennomtenkt og balansert sett, der hovedpersonen selv er omringet av dansere ganske ofte. Jeg må innrømme at jeg ikke ser så ofte på lydkilden,  og det trengs heller ikke for å få en sterk opplevelse av den. Dessuten er det så mye mer interessant som skjer på skjermene og denne klodeaktige tingesten, og som iblant gjengir live-videoer i fisheye-format. Etter hvert kommer klode nummer to til.

Men det som sitter igjen av totalinttrykk er den energien som har infisert den ugjestmilde betongblokka i kveld, og kommer i form av en slags treenighet av publikumstekke, publikumsengasjement, en artist med en nesten utenomjordisk stemme. Den går gjennom flere vegger enn en et atomkraftverk på avveie. Sånn sett passer tematikken med verdensrommet, for er det noen som skulle vært på ei litta tur der ute i rymden, så hører de sikkert Ariana Grande.

«God is a Woman» uten tvil. 26-åringen har beviselig nok disipler til å danne religion: Hver gang hun bare sier noe ut til publikum, løftes taket i full dedikasjon. Men hun fremmer også en drøm og et idealet om nestekjærlighet og friheten til å elske hvem man vil, speilet i hennes egne dansere og eksplisitt i den visuelle utformelsen. Er det ikke det religion egentlig handler om, så veit ikke jeg.