POP
Toni Braxton & Babyface
«Love, Marriage & Divorce»
Motown
Nå var det vel på tide med ei ordentlig, delikat soulplate igjen. Det er lenge mellom hver gang vi hører fra Toni Braxton, sangeren som hører til et sted i tida mellom Whitney Houston og Beyoncé, uten å ha fått like mye oppmerksomhet som disse. Sikkert bra for henne det, i det lange løp, men også hun har vært stor nok til å synge i Oslo Spektrum. Dette er ei duettplate med produsenten Kenneth «Babyface» Edmonds, som har vært med på platene hennes helt siden gjennombruddet, og skrev store hits som «Breathe Again» og «You’re Making Me High» for henne. Og en endeløs rekke for andre, inkludert Boyz II Mens udødelige «End Of The Road», som kunne vært utgangspunktet for hele dette albumet. Intet mindre enn et konseptalbum om hvordan et forhold kommer til enden på visa.
Braxton og Babyface beskriver seg selv som et musikalsk ektepar. «Love, Marriage & Divorce» handler imidlertid om ordentlige ekteskap, begynnelsen, slutten og alt imellom. «Kjærligheten er som en berg-og-dalbane, den går alltid opp og ned», synger de så smektende til å begynne med, og jeg lover, det låter bedre enn det ser ut på papiret.
Soulmusikken har hatt sine store konseptalbum om vanskelige personlige forhold. Som Marvin Gayes «Hear, My Dear», og ikke minst Millie Jacksons «Caught Up»/«Still Caught Up». Siden Braxton og Babyface har fordelen av å lage sangene sine uten å ha noe usagt seg imellom, blir «Love, Marriage & Divorce» nærmest en saklig framstilling av forholdene. Mer profesjonelt enn emosjonelt engasjert, selv om uttrykket i de praktfulle stemmene er troverdig nok. Ikke minst i Braxtons «I Wish», med et inderlig håp om at motparten er skikkelig, skikkelig ulykkelig, «not enough to make you die/Only enough to make you cry». Veldig sentimentalt og selvsagt alt dette, og innholdet gir ingen ny innsikt i selve livet. Bortsett fra en påminnelse om hvor flott, forførende deilig og undervurdert den dominerende soulstilen fra 80-tallet kunne være. Før den innsmigrende lyden blir altfor følsom kommer discolåten «Heart Attack» og setter en spiss på stemningen helt mot slutten. Årets beste album så langt.