POP
Elton John
«The Diving Board»
Mercury/Universal
I forkant av duoalbumet «The Union» med Leon Russell sa Elton John opp jobben som popstjerne. Dette understreker han med sitt nye album, som er helt uten frierier til den alminnelige stemningen i folket. De nye sangene kommer heller ikke til å føre til reviderte utgaver av hans «Greatest Hits». I stedet tar han opp tråden fra «The Union», og går tilbake til noe som minner om hans beste album fra gamle dager.
Produsenten T-Bone Burnett var i salen da Elton John gjorde sine første konserter i USA på The Troubadour i Los Angeles i 1970. Han vet akkurat hvordan han vil at Elton John skal høres ut. Stemmen hans er i bemerkelsesverdig godt slag. Fingrene leker over tangentene, og understreker for en flott pianist han er. Pianoet har kanskje aldri stått så sentralt på noen av hans plater. Og er det ikke «I Dovregubbbens hall» han leker seg med midt i «My Quicksand»? Så sterk er identiteten til Elton John at jeg etter den første gjennomhøringen lurte på om det hadde vært noen andre musikere med her? Men det er det, et helt nytt band med Raphael Sadiiq på bass, men det kunne like gjerne vært Dee Murray fra gamle dager. Jeg står fast på at dette føles som et rent sololøp fra en av verdens fremste sangere, låtskrivere og entertainere.
I tråd med den stilmessige formen er mange av sangene betraktninger om tida som går. Flere av dem presenterer igjen Elton John som fabelaktig historieforteller. «Oscar Wild Get Out» hander om da den omdiskuterte forfatteren slapp ut av fengsel. «The Ballad Of Blind Tom» er basert på den sanne historien om en slave som ble en etterspurt konsertpianist på 1800-tallet. Tekstene er selvfølgelig ført i pennen med litterær fingerspissfølelse av hans trofaste tekstforfatter Bernie Taupin.
Elton John har en forunderlig historie. Med en storartet start på karrieren for over 40 år siden, og en stadig tristere nedtur en stund etterpå. For 20 år siden var det trygt å si at hans beste album lå 20 år tilbake i tid. Å tro at det skulle komme nesten like gode plater om 20 år til, hadde det vært det glade vanvidd. Selvfølgelig er det ikke banebrytende å gjøre seg interessant ved å gjenoppsøke sin egen fortid, men du verden hvor fint det kan være.
Spiller i Oslo Spektrum 14. desember