Nye takter

Def Leppard fridde til publikum da de avsluttet Tons of Rock

Def Leppard kaster ikke bort verken penger eller krefter på unødig tull. Det står det respekt av i en verden som slett ikke behøver nok en rakett som fisler ut i en lys sommernatt, skriver Mode Steinkjer etter lørdagens konsert på Ekebergsletta.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

4

KONSERT

Def Leppard

Tons of Rock

Les også: Se bildene fra den tre dager lange musikkfesten på Tons of Rock

EKEBERGSLETTA (Dagsavisen): De er solid laget, mange av artistene som fant en alternativ framtid i kull- og stålbyen Sheffield da industrien kollapset på 1970- og 80-tallet. Blant dem var Joe Elliots Def Leppard, som satset alt for 42 år siden da den nye bølgen av britisk heavy metal skapte muligheter i en lutfattig og desillusjonert arbeiderklasse.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Joe Elliot i Def Leppard.

Joe Elliot i Def Leppard. Foto: Mode Steinkjer

Med litt vekslende besetning har de holdt det gående siden, og på Tons of Rock viste de til fulle hvorfor de fortsatt er et band å regne med til tross for at de beste låtene ligger både tre og fire tiår tilbake i tid. Om de var den perfekte avslutningen på en festival som gjennom tre dager har tatt dypdykk i musikkens mer eller mindre spektakulære sider, er en annen sak.

Les også: Spilte så det luktet svidd på Tons of Rock

Def Leppard kastet i motsetning til mange av sine samtidige band tidlig blikket over mot USA og skapte en blanding av metal og pop som hadde en effekt knapt noen hadde forestilt seg. Når de åpner Tons of Rock-settet med låta «Rocket» er det også en påminnelse på at albumet «Hysteria» gjorde dem til verdens største band og solgte over 25 millioner kopier på verdensbasis, halvparten i USA alene.

Live er de også en hitmaskin, men samtidig den jordnære gjengen de alltid har vært, et tvers gjennom trivelig band som tilfeldigvis og bokstavelig talt skapte en suksess som musikkverdenen knapt har sett maken til. Det kunne gått forferdelig galt, rettere sagt det gikk forferdelig galt. Bandets opprinnelige gitarist Steve Clark greide ikke som sin «terror»-tvilling Phil Collen å kutte alkoholen, og døde av misbruket i 1992. Siden har Collen, fabrikkarbeideren fra Hackney i Nord-London, dratt lasset, alltid i bar overkropp og med en virtuositet som skaper skarpe kanter i bandets heavypopblanding. På Tons of Rock viser han hvorfor han regnes som bandets ankerfeste, en aldri hvilende gitarist som får alle låter til å skinne sammen med sidemann Vivian Campbell med fartstid i Dio og Whitesnake, som kom inn som sistemann i dagens besetning i 1992 etter at Clark gikk bort. Det er en sjelden sammensveiset besetning.

Les også: Kiss med et slags verdig farvel

Det er ikke noe tull med Def Leppard. Det du ser er det du får, uten sensasjonelle innpakninger, pyroshow eller iøynefallende stunts som løfter et show ut over scenekanten. Joe Elliots vokal er fortsatt en av rockens mest kraftfulle, bandets opprinnelige bassist Rick Savage er høyt og lavt og bandets enarmede trommeslager Rick Allen slår fortsatt for to, med soloer som går utenpå det meste. Han er også hjernen bak noen av bandets beste avgjørelser opp gjennom årene, og det er nettopp jordnærheten i alt hysteriet som er blitt bandets varemerke. Det står det respekt av, men samtidig aner man at publikum forventer noe mer, selv når bandet pumper ut hits som «When Love And Hate Collide», «Let’s Get Rocked», akustiske «Two Steps Behind» og «Love Bites».

Ingen andre enn Def Leppard kan innta en metalfestival med en David Essex-cover, men «Rock On» glir perfekt inn i bandets utilslørte sett av publikumsvennlige låter, og tilsvarende kommer kveldens mest rørende øyeblikk da David Bowies «Heroes» sniker seg ut av låta «Hysteria». Da drar det seg mot slutten, og «Pour Some Sugar On Me» innleder finaleheatet der monsterhitene «Rock Of Ages» og «Photograph» blir karismatiske sluttslag og Joe Elliot formelig stråler på scenen.

Tons of Rock-konserten er solid levert av et band som musikalsk spiller ut perfeksjonen til fulle, men som show å regne er de er langt unna det overstrålende lekegrindspetaklet som for eksempel Kiss leverte på festivalens første avslutningskveld, og som for øyne og ører ville vært det forventede punktumet på tidenes første Tons of Rock på Ekebergsletta i Oslo. Def Leppard gjorde det de kom for, og gutta fra Sheffield kaster ikke bort verken penger eller krefter på unødig tull. Det står det respekt av i en verden som slett ikke behøver nok en rakett som fisler ut i en lys sommernatt.