Deathprod: Det aller mørkeste

5

Deathprod

«Occulting Disk»

Smalltown Supersound

Helge Sten er under navnet Deathprod en av Norges mest betydelige musikere og produsenter, men sparsommelig når det gjelder å utgi musikk helt på egen hånd. Derfor er det et visst sus over «Occulting Disk» også om man ser utover selve innholdet, 15 år etter at albumet «Morals & Dogma». Deathprod forbindes ikke minst med Motorpsycho og improvisasjonsgruppa Super-silent, men har også hatt prosjekter med blant andre Led Zeppelins John Paul Jones og Geir «Biosphere» Jenssen for å nevne noen. «Occulting Disk» er i sammenhengen som et minste felles multiplum av alt han står for, dels nostalgisk, dels innovativt, men hele tida presserende som om alt står på spill og ambient i ordets mest utstrakte forstand.

Les også: «The Practice Of Love»: Om havet, døden og kjærligheten

I forbindelse med utgivelsen skriver musiker Will Oldham om et minne der han kjører over fjellet med moren sin i passasjersetet og omsluttes av lyd, samtidig som stillheten mellom dem for en gangs skyld er ladet med godhet. Dette er svært enkelt gjengitt fra en lengre og utvilsomt mer sammensatt tekst om det å lytte til Deathprod. Dessuten er det ingenting med Deathprod i seg selv som er forenklet eller eksisterer i kun ett lag. Kan man tenke seg hvilken retning Stens forbilde Arne Nordheim ville tatt, om han i sin formative alder fikk en Commodore 64 og ikke et Stockhausen-partitur, så er det ikke utenkelig at han ville gått i samme retning som Sten.

Lag på lag, brikke for brikke i en sløyfe er ikke nødvendigvis svaret, men letingen etter respirasjon i musikken har Sten til felles med Nordheim. Komposisjonen «Occultation 1» er respirasjon i ordets inderligste forstand. Dette er støy som puster. Komposisjonen er en klar tanke om hva musikk kan være, ikke utenfor, men innenfor en personlig definisjon av atonalitet. Slik lager Deathprod musikk for de hengivne få.

Les også: Motorpsychos triumfferd mot perfeksjonen

Albumet består av ti kutt, hvorav åtte av dem bærer tittelen «Occultation». Åpningskuttet «Disappearance/Reap-pearance» er mektig, som en symfonisk, illevarslende tåkelur og et tydelig ekko av Krzysztof Pendereckis «Symphony #3», blant annet brukt i Martin Scorsese-filmen «Shutter Island», støt etter støt, mer organisk enn industriell og med en klar hensikt. Denne musikken er en tilstand snarere enn et sett med følelser, og når Sten omtaler det som antifascistisk musikk har han sine ord i behold. Den kan ses som en advarsel eller en protest, og er den politisk kan den vanskelig tas til inntekt for noen som helst bevegelse i «suggereringens» favør.

Les også: Klassisk faenskap

Åpningskuttet på «Occulting Disk» rekapituleres i «Occultations 5» og hentes opp igjen i «Black Transit Of Jupither’s Third Satellite». Det utgjør en dramaturgisk progresjon på et album som særpreges av kontinuum. Her kommer «Occultation 3» som en sirene i mørket, men før det «Occultation 2», som fire litt utslitte vinterdekk mot ruglete asfalt satt inn i en formørkende sammenheng. Fans av Swans eller Steve Reich vil med dette albumet få en ny merkestein å gå etter, et uhyre ambisiøst, intenst og detaljert verk som er mørkere enn noe annet han har laget, «Morals & Dogma» inkludert. Men utgangspunktet til tross, dette er ikke musikken du hører på mens du kjører bil.