3
Dream Theater
«The Astonishing»
Roadrunner/Warner
Dream Theater har spilt i de største salene hovedstaden kan by på. De har vært i Oslo Spektrum og Valhall, men på denne turneen kjører de et mer intimt opplegg der de altså kommer til å selge ut Oslo Konserthus tre ganger. På samme måte som Bob Dylan i høst, men ellers uten sammenligning for øvrig. Ikke i det hele tatt. For Dream Theater snakker vi helst ikke om, verken før eller etterpå.
13 av albumene til Dream Theater har gjort det stort på norske salgslister. Det nye «The Astonishing» satte personlig rekord for dem for to uker siden med en 2. plass på VG-lista, bare forbigått av Sivert Høyems nye. Men «The Astonishing» ble bare anmeldt i to norske aviser – Fædrelandsvennen i Kristiansand og Demokraten i Fredrikstad. Her i hovedstaden, og i landets andre største byer, holder vi oss for god for sånt. Avisen iTromsø forsøkte seg på en kritikk av gruppa under Buktafestivalen i fjor, men anmelderen ble visst slått ned av en tilhenger av gruppa som kjente ham igjen etterpå. Men Dream Theaters store publikum er sannsynligvis minst like musikalske som gjennomsnittet hos alle oss som skal snakke veldig mye om veldig mange mer tidsriktige, alternative band på Bylarm om to uker.
Dette må jeg forsøke å forstå. Dream Theater har gitt ut plater siden 1989. Jeg hørte bare sporadisk på dem i begynnelsen, og sluttet med det. Det ble for mye å ta inn over seg. For Dream Theater spiller en salgs progmetall. Et kompromiss mellom 70-tallets romantiske prog fra grupper som Yes og Genesis, og 80-tallets nye metall fra Iron Maiden og Metallica. Sentralt står gitaristen John Petrucci, som skriver sangene, og spiller infernalsk sologitar. En av verdens beste i såkalt shredding, dette med å spille nesten umulig fort uten å miste kontrollen. Det er her hovedproblemet for mange ligger, aversjonen mot å høre musikalske prestasjoner på høyeste tekniske nivå. Hvor blir det følelsesmessige av, spør alle som foretrekker mer innadvendte visesangere eller mer dansevennlig musikk.
Dream Theaters nye «The Astonishing» er et stort, ambisiøst konseptalbum. Firedobbelt i vinylmålestokk. Innholdet beskrives av gruppa selv som en «retrofuturistisk postapokalyptisk dystopi». Det handler om en gjeng musikalske opprøre som kan redde verden fra et diktatur, et regime som har gjort befolkningen til en grå, likegyldig masse, innhyllet i falsk trygghet. Her er tida inne for «the chosen one», også kalt «The Astonishing», Gabriel, en reddende engel som kan vokse med utfordringene. Litt «Game of Thrones» møter «Star Wars» møter «Yellow Submarine». Virkelighetsfjernt? Kanskje. Et samfunn fullt av «corruption, lust and greed»? Kanskje nærmere virkeligheten enn vi liker å tro. Der «people just don’t have the time for music anymore»? Jo, i alle fall når det kommer til firedoble album. Og, for å sitere litt av den nødvendige forklaringen til handlingen; «If Gabriel is The Saviour as it has been said, then the miraculous healing power of his gift could be used to save the princess’ life». Tja, det kan bli litt for mye av det gode. Sånt hører mer hjemme i film og litteratur.
Denne historien forteller Dream Theater på to timer med svært storslått musikk. Store pompøse partier med kaskader av gitarer, små stille øyeblikk med piano, med kor og orkester, arrangert og dirigert av David Campbell, faren til Beck, som kan dette bedre enn de fleste. Her er faktisk flere gode melodier, mye fin harmonisk sang, smatrende trommespill, og altså over alt, gitarspillet til John Petrucci, fullt av tekniske finesser, perfeksjonistisk til fingerspissene. Og kanskje følelsesmessig relevant også, for dem som ikke har personlige estetiske innvendinger mot sånt. Det er lett å bli både imponert og sjarmert av flere av låtene, men uansett om velviljen har vært stor nå: Når de kommer langt ut i den andre timen av «The Astonishing» begynner tålmodigheten med taktskifter og instrumentalløp å bli brukt opp.
Etter mange år med store arenaer og festivaler kommer nå anledningen til å få se Dream Theater på nært hold igjen, for første gang siden kveldene på Rockefeller på 90-tallet. Prisen å betale for publikum, i tillegg til billettprisen, er at de kommer til å få høre «The Astonishing» i sin helhet. Se, igjen, der var en sånn vittighet som tilhengerne ikke kommer til å ha noen som helst forståelse for. Egentlig misunner jeg bare gruppas venner for det de kan glede seg til neste helg. Dream Theater er ikke noe for alle. Men de er svært mye for svært mange.