De beste jazzplatene i 2020

Albumene er listet opp i tilfeldig rekkefølge. Klikk på artist eller tittel for full anmeldelse av de 12 platene.

[ Lilja ]

[ «Marble» ]

Jazzland

Gitarist Oddrun Lilja Jonsdottir bor i Oslo, men albumet hennes høres ut som det kommer alle andre steder ifra. Albumtittelen «Marble», det er «klinkekule» på norsk, og det er lett å tenke seg at det er Erik Byes «Vår herres klinkekule» hun har hatt i tankene, som en metafor for hele jordkloden. Det er et album som høres ut som, og er en egen verden i seg selv. Alle låtene på albumet er oppkalt etter en ny by, med et mangfold vi sjelden hører make til. Vi får aldri følelsen av at meningen er å kopiere ti lokale identiteter. Hun klarer å la alle sine inntrykk gå opp i en større enhet, der Lilja gjør verden både mindre og større på en gang.

[ Ellen Andrea Wang ]

[ «Closeness» ]

Ropeadope

På «Closeness» har Ellen Andrea Wang med seg den britiske gitaristen Rob Luft og den svenske trommeslageren Jon Fält. Møtet kom i stand for en serie hyllestkonserter til den amerikanske basslegenden Charlie Haden i 2019, men de fleste låtene er Wangs egne. «Closeness» er en flott opplevelse i alle sine faser, enten bandet spiller dempet, melodisk og lyrisk, eller tar av i hardere driv. Her kombineres alle krav til jazzmessige utfordringer med musikk som burde være lett å like for alle som musikk.

[ Andreas Røysum Ensemble ]

[ «Andreas Røysum Ensemble» ]

Motvind

Klarinettist Andreas Røysum har vært med i flere improviserende sammenhenger før, og har med seg et stort lag av unge likesinnede i sitt eget band. Albumet begynner attraktivt med spenstige «Novas dans», med et enkelt tema som gjentas om og om igjen, med uendelige variasjoner under. Ensemblet har en global tilnærming til musikken. Her er også ekko av norske folketoner og en stødig groove. Avslutningssporet «Til Albert» begynner med et inferno av fri utfoldelse, før alle finner sammen i stillere ettertenksomhet.

[ Gard Nilssen Supersonic Orchestra ]

[ «If You Listen Carefully The Music ls Yours» ]

Odin

Det formidable kompet driver bandet framover med en voldsom kraft, fra de unisone utblåsningene som åpner albumet, til punktum settes med «Bytta bort kua fikk fela igjen». Men styrken i dette musikalske godstoget ligger ikke bare i den kraften fra kompet og blåserekka, det ligger i mangfoldet av briljante og ganske ulike musikere. Det skapes store rom og frihet for hver enkelt til å leke seg og ta eierskap over musikken, uten at det låter mindre tight og groovy av den gang, det gjør det bare mer lekent.

[ Waldemar 4 ]

[ «The Buoy And The Sea» ]

AMP

Det er seks år siden bassist Trygve Waldemar Fiske slapp kvartetten «Waldemar 4» løs for første gang under Moldejazz, som takk for jazzstipendet han mottok året før. Denne glitrende kvartetten med Fiske selv, Håvard Wiik, André Roligheten og Erik Nylander fikk heldigvis et liv utover den ene konserten. Med «The Buoy And The Sea» serverer de nok en gang akustisk jazz av ypperste merke, dypt rotfestet i arven etter storheter som Ornette Coleman, servert i moderne tapning.

[ Hedvig Mollestad ]

[ «Ekhidna» ]

Rune Grammofon

Med Hedvig Mollestad forventer du en musikalsk knyttneve fra start, det får du ikke på «Ekhidna». Det starter neddempet, med den varme lyden fra Susana Santos Silvas trompet i sentrum, på låten «No Friends But The Mountains». Det varer likevel bare et par minutter før et knivskarpt gitarriff skjærer gjennom stillheten i «A Stone’s Throw», og vi er på plass i det hardtslående landskapet hun har gjort til varemerke med egen trio, samtidig preget av et nytt lag med musikere, som åpner nye rom i musikken.

[ Finity ]

[ «Jazz på engelsk – Finity’s Destiny» ]

Jazzland

Finity er et band med gjengangere i den (relativt) unge delen av det norske jazzmiljøet, kjent fra et uoversiktlig antall sammenhenger ellers. Finity ble startet for å bruke popmusikkens virkemidler på jazz, støy og samtidsmusikk. Her tar de noen av de mest sangene til Destiny’s Child ut på eventyrlystne vandringer. Ikke et opplagt valg når noen av landets fremste jazzmusikere skal velge musikk, men desto bedre. Her er det mer jazz, og mindre støy enn ellers fra denne kanten, og det fungerer utmerket i forhold til låtenes utgangspunkt.

[ Inland Empire ]

[ «Inland Empire» ]

Clean Feed

Den svenske saksofonisten Fredrik Ljungvist har dette året briljert med to ulike kvartetter med norske musikere i åpent landskap, på et live-album med Bjørn Marius Hegge Trio og med Inland Empire. I tillegg til Ljungkvist består Inland Empire av to sentrale navn fra den norske jazzscenen, bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Øyvind Skarbø, samt den glitrende canadiske pianisten Kris Davis. De operer i spenningsfeltet mellom det komponerte og improviserte på det som er en riktig godbit av et album.

[ Hegge ]

[ «Feeling» ]

Particular Recordings

«Kvintetten Hegge – med navn etter bassist Bjørn Marius Hegge – hentet hjem Spellemannsprisen på første forsøk fra 2017. De steg inn på den norske jazzscenen med en dunst av sekstitallets jazzklubber etter seg. Det er i dette landskapet de fortsatt befinner seg på oppfølgeren «Feeling». Med låter bygd opp rundt noen tydelige tema driver bandet kollektivt inn i soulfylt landskap av duvende groove og leken improvisasjonskunst. Det skal godt gjøres å ikke bli forført av grooven på nok et godt album fra Hegge.

[ Harald Lassen ]

[ «Human Samling» ]

Jazzland Recordings

Jeg digger fargerik, lidenskapelig og fengende musikk som baserer seg på improvisasjon og bra folk. Noen kaller det jazz», sier saksofonist og komponist Harald Lassen. Det er en fin hilsen fra en musiker som har vært involvert i et mangfold av prosjekter på og utenfor jazzscenen, og som nekter å la seg lenke fast til en musikalsk bås. På «Human Samling» slipper han bra folk løs på et knippe låter som viser Lassens evne til å skape særdeles vakker og fengende musikk i sitt eget musikalske landskap.

[ Maria Kannegaard Trio ]

[ «Sand i en vik» ]

Jazzland

Pianisten Maria Kannegaards trio, med Ole Morten Vågan på bass og Thomas Strønen på trommer hadde ikke vært å høre på plate sammen siden 2012. «Sand i en vik» er nemlig både så vakker og så utfordrende som det går an å være samtidig. Smellvakre melodier går hånd i hånd med dynamisk improvisasjon gjennom hele plata. Tittelsporet har det nydeligste åpningstemaet som det går an å forestille seg. Trioen sørger hele tida for å bryte opp stemningen med mer utfordrende detaljer, som skjerper sansene og holder spenningen ved like.

[ Håkon Kornstad ]

[ «Out Of The Loop» ]

Jazzland

Håkon Kornstad ga oss en vidunderlig høytidsstund alene med saksofonen, og noen gode tekniske hjelpemidler. Da pandemien slo inn gjorde han ferdig innspillinger han allerede hadde påbegynt i Sofienberg kirke til et helstøpt album. Låtene har sublime melodiske føringer, som utgangspunkt for livgivende improvisasjoner. De åtte nye sporene har en gjennomgående reflektert, neste sakral stemning, kanskje inspirert av omgivelsene i kirkerommet. Sammen med en ekstra plate med eldre opptak er dette 90 minutter velvære i en mørk tid.